Denne våren utkommer fem danske diktsamlinger i norsk gjendiktning, fire på Samlaget og én på Tiden. Dette er en ekstravaganse helt uten presedens i Bok-Norge: Den som vil lese utenlandsk poesi på norsk, må som hovedregel ta til takke med en heller umettende «tasting menu» (retrospektive «dikt i utvalg»). Unntaket er Oktobers gjendiktningsserie, hvor Rune Christiansen i snart to tiår har servert lekre enkeltretter fra europeisk og amerikansk samtidspoesi. Og likevel: Fem danske samtidspoeter på norsk, ingen av dem over 35 – når man betenker at verken Klaus Rifbjerg, Per Højholt, Tove Ditlevsen eller Ivan Malinowski er representert med enkeltsamlinger på norsk, framstår satsingen uproporsjonal, ja, nesten vulgær, som når en nyrik storkar sprader inn i atelierfellesskapet til noen unge kunstnere og kjøper med seg annethvert bilde.