På 1930-tallet satt den tysk-jødiske sosiologen Norbert Elias i intens konsentrasjon over gamle etikettehåndbøker, av alle ting. Mens barbariet vokste fram rundt ham i samtidas Tyskland, satt han bøyd over høviske kodekser fra middelalderen og framover, mens han formulerte sin teori om siviliseringsprosessen: hvordan mennesker over lange tidsspenn ble knyttet sammen i stadig tettere fellesskap, og gjennom indre tvang gradvis ble mer hensynsfulle overfor hverandre. Da boka kom ut i 1939, hadde Elias rømt til utlandet.