Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Klingklang: «Satantango» gir ei svimlande oppleving av det totalitære samfunnets sataniske orden.

Evig runddans

AnmeldelseEivind Myklebust14. januar 2017

Tango: Boka til Lásló Krasznahorkai er strukturert som seks steg fram og seks steg attende. Illustrasjonsfoto: DANIEL GARCIA, AFP/NTB Scanpix

László Krasznahorkai

Satantango

Roman

Oversatt av kari Kemény

Cappelen Damm 2016, 260 sider

«Det som er bak meg, er fremdeles foran meg. Aldri fred å få». Utsegna kjem frå Futaki, haltepinken vi møter i opninga av László Krasznahorkais debutroman frå 1985. Når ein les romanen første gong, heftar ikkje naudsynleg utsegna ved lesaren. Les ein den om igjen, ser ein det profetiske i sitatet, som kjem rett før omsnuingspunktet i romanen: «Satantango» har to delar, og er strukturert som seks steg fram og seks steg attende. I tillegg bit romanen seg sjølv i halen på ein måte som eg ikkje vil frårøve lesarane å oppleve sjølve.

Vital: Asger Jorns fagoverskridende tenkning er produktiv vandalisme mot akademiske standarder.

Villmannen

AnmeldelseSusanne Christensen14. januar 2017

U-Hyggelig: «Den urovekkende andungen», 1959. Illustrasjon: Museum Jorn, Silkeborg/Fra boka

Asger Jorn

Estetikkens ekstreme fenomenologi

Sakprosa

Oversatt av Agnete Øye

Tekstutvalg og forord av Ellef Prestsæter

Pax Artes 2017, 338 sider

Det har manglet et skandinavisk innslag i den flotte Pax Artes-serien med internasjonale kunstteoretiske tekster, som ellers byr på en rekke uomgjengelige hovedverker av blant andre Susan Sontag, Roland Barthes, Rosalind E. Krauss og Clement Greenberg. På den tomme plassen trer nå den danske billedkunstneren Asger Jorn fram, og hvem fyller vel tomrommet bedre enn Jorn (1914–1973), medgrunnlegger av tverreuropeiske avantgardebevegelser som de abstrakte primitivistene CoBrA fra slutten av 1940-tallet og de radikale marxistene i The Situationist International, som var aktive til begynnelsen av 1970-tallet.

Forplantning: Forelderskap, kjærlighet til og lengsel etter barn preger den finske litteraturen fra 2016.

Å få barn

KommentarPia Ingström14. januar 2017

Mor og Barn: Paula Modersohn-Becker malte mange malerier av barn. Her «Mädchen mit Kind vor roten Blumen» fra 1902. Illustrasjon: Wikimedia

«Hvordan begynner man å elske barnet sitt?», spurte min unge, mannlige kollega. Spørsmålet hadde en uvanlig tyngde, så i stedet for å bare stille det, hadde han reist seg opp fra stolen sin for å se på meg fra andre siden av skjermen som skiller skrivebordene våre. Overrumplet svarte jeg noe om den egoistiske og narsissistiske foreldrekjærlighetens følelse av at «dette er mitt, en forlengelse av min egen herlighet», som til slutt flettes sammen med og sublimeres til omsorgsgiverens uselviske kjærlighet: «til dette mennesket vil jeg gi videre alt det beste jeg har, og til slutt gi opp».