Den danske forfatteren Carsten Jensen ble av Information nyttårsaften spurt om han kunne nevne noen danske verdier han holdt høyt i tilknytning til diskusjonen om den danske kulturkanonen. Det kunne han ikke. I stedet kunne han fortelle at Danmark «bare er en sildestinkende baggård, hvor der ved et genetisk tilfælde gikk nogle genier rundt – H.C. Andersen, Søren Kierkegaard og H.C. Ørsted». Jensen mener sikkert mye mer om dansk historie, men hans uvilje mot å snakke om det nasjonale er likevel en ganske utbredt holdning. Disse spørsmålene har blitt aktualisert av kulturminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyres programkomités forslag om å opprette en nasjonal kulturkanon. Det kan selvfølgelig diskuteres om det er noen vits å bruke masse ressurser på dette, men diskusjonen om hva som er godt i den nasjonale kulturhistorien bør vi hilse velkommen – og i motsetning til Røe Isaksen mener jeg norske skoleelever bør lese Håvamål og tekster av Henrik Ibsen, Amalie Skram, Knut Hamsun og Inger Hagerup. SVs Snorre Valen karakteriserer ideen om en nasjonal kulturkanon som «nasjonalisme», mens partikollega Bård Vegar Solhjell sier til Aftenposten: «Mennesker har føtter, ikke røtter. Svaret ligger i fremtiden, ikke i fortiden». Andre har sagt at det knapt er mulig å snakke om en nasjonal kultur, ettersom den er i evig, flytende interaksjon.