Kvinnekroppen troner som et av kunstens mest velbrukte objekter. Den har blitt beskrevet, revet ned, bygget opp igjen, og tatt tilbake. Når kvinner selv skriver om kroppen, er det gjerne det destruktive og ekstremt selvbevisste ved den som blir løftet fram. Hvordan den ikke er som den skal, hvordan den alltid synes, vurderes og dømmes. Men, slik jeg ser det, finnes det flere måter å undersøke kroppen i verden på, som ikke først og fremst spiller på det ytre blikket. For eksempel ved å skrive fram mennesket som et produkt av naturens egen perfeksjonering av kroppen – evolusjonen.