Det er som kjent små og oversiktlige forhold i musikkmiljøer i en by som Oslo, og uklare grenser over til begreper som «nepotisme» og «incestuøst» for oss som skriver om musikk, særlig om man også er involvert på andre felt enn bare som skribent. Rapperen Emile The Duke havnet på radaren min via en side på Myspace for 8-9 års tid siden, og via en felles forkjærlighet for ting som elegante jazzpop-akkorder, smidig arrogant west coast-rapvokal, absurd antihumor og brunbeisede barer, havnet han gradvis også inn i utkanten av omgangskretsen.