Så skjedde det likevel. En presidentkandidat som har spydd ut av seg nedsettende karakteristikker om kvinner, meksikanere og hispanics, som kaller sin motstander en forbryter og en «nasty woman», blir USAs neste president. Hvordan kunne det skje? En måling fra Reuters/Ipsos som ble tatt opp blant over ti tusen velgere på valgdagen, forteller noe om hvorfor: 75 prosent av de spurte mener USA «trenger en sterk leder som kan ta landet tilbake fra de rike og mektige»; 72 prosent er enige i at «amerikansk økonomi er fikset til fordel for de rike og mektige»; 72 prosent svarer at «tradisjonelle partier og politikere ikke bryr seg om mennesker som meg», og 76 prosent tror at «‘mainstream media’ er mer interessert i å tjene penger enn å fortelle sannheten». Dette forteller om en dyp politisk systemkrise der folk føler seg forlatt av politikere, som i stedet tjener interessene til de økonomiske elitene. Og langt på vei har de rett. De økonomiske elitene og næringslivsinteresser har en sterk makt over politikken som utøves av det amerikanske regjeringsapparatet, mens vanlige innbyggere og fagbevegelse knapt har innflytelse i det hele tatt.

Donald Trump har spilt på disse oppfatningene som er svært utbredt i flere samfunnslag, men kanskje mest blant de gruppene i arbeiderklassen og middelklassen som har tapt på utviklingen de siste tiårene. Trumps kampanje var lenge en vandrende katastrofe, men mot slutten ble den mer konsistent. Den siste videoen Trump-leiren la ut, var nærmest en tro kopi av Bernie Sanders budskap, med appeller om at vanlige folk skulle gjenvinne makt og innflytelse, med sterke angrep på finanseliten. Dette budskapet har gått hjem hos breie velgergrupper, som har opplevd at levevilkårene har blitt dårligere, arbeidsdagen lengre og det daglige slitet for å få livet til å gå rundt, vanskeligere. Etter år i strevsomme jobber har disse amerikanerne håpet på at forbedringene skulle komme. Kanskje de kunne flytte til et bedre nabolag, kanskje de skulle få råd til å gi barna utdannelse? I stedet har det blitt verre. Boligområdene forslummes, narkotikamisbruket tiltar, og raseriet mot myndighetene vokser. En gang var de kanskje med i fagforeningen, kjempet mot miljøødeleggelser og håpet på Det demokratiske partiet, men så har det seget inn: Den politiske og økonomiske eliten har ikke tenkt til å legge to pinner i kors for at deres liv skal bli bedre og lettere. Trump har i denne valgkampen gitt et uttrykk for fortvilelsen, sinnet og avmakten disse amerikanerne føler.

I møte med disse velgerbevegelsene var Hillary Clinton kanskje den dårligste kandidaten Demokratene kunne ha valgt. Den amerikanske forfatteren Thomas Frank («What’s the Matter with Kansas?») skriver i en artikkel i The Guardian at hvis det å vinne hadde vært det viktigste for partiet, ville det ha vært en rekke andre mer passende kandidater, for eksempel Joe Biden med sitt kraftfulle og folkelige språk, eller Bernie Sanders, en inspirerende politiker uten en skandalebefengt fortid.

Hun ble likevel valgt, til tross for hennes tette forbindelser til bankene, hennes «forkjærlighet for krig» og hennes sårbarhet på handelsspørsmål, saker som Trump visste å utnytte. «Hvis Trump er en fascist, som liberalerne ofte sier, så skulle de i hvert fall ha stilt med den sterkeste spilleren for å stoppe ham, ikke en som ble valgt fordi det var hennes tur», skriver Frank. Han snakker om en slags kronisk selvtilfredshet blant amerikanske liberale, en hybris som sier at de ikke trenger å gjøre noe annerledes, de trenger ikke å levere noe til noen, «bortsett fra til sine venner på Google og hyggelige folk i Goldman Sachs». Det er en liberalisme for de rike, en liberalisme som har sviktet arbeiderklassen og middelklassen og nå også har feilet i sin evne til å vinne valg, skriver Thomas Frank.

Det er harde ord. Men i mange vestlige land sprer det samme inntrykket seg av at liberale politiske eliter sliter med å møte de nye sosiale utfordringene som har oppstått i kjølvannet av deres egen politikk: Global frihandel, overføring av makt fra folkevalgte forsamlinger til lobbyister og institusjoner utenfor demokratisk kontroll og økte sosiale forskjeller. Det amerikanske valget bør derfor føre til selvransakelse i disse miljøene. Hva er det med politikken som ikke treffer folk hjemme? Hvorfor slutter de seg til høyrepopulistene? I møtet med det delte USA må demokratene klare å uttrykke følelsene til breie lag av folket med en politikk for sysselsetting, sosial utjevning og forbedrede livsvilkår for det store flertallet av amerikanere. Et demokratisk, sosialt, progressivt og liberalt parti kan ikke være et parti for den økonomiske elitens interesser.

Donald Trump setter ord på arbeider- og middelklassens sinne i møte med globaliseringen, men han representerer også en lang republikansk tradisjon, slik vi kjenner den fra Ronald Reagan på 1980-tallet. Trump vil ha mindre stat, færre reguleringer – han vil fjerne offentlig helseforsikringer og gi skattelettelser til næringslivet. USA vil i mindre grad enn før være pådriver for handelsavtaler som TPP og immigrasjonsregimet vil bli forsøkt skjerpet. I utenrikspolitikken har Trump snakket om å ha gode forhold til andre land, inkludert Russland. Hva som vil komme ut av dette i møte med forsvarsstrategene i Pentagon og det militærindustrielle kompleks er det vanskelig å si, men det kan tenkes at han vil være mindre lysten på nye militære eventyr som koster amerikanske liv.

Med flertall både i Senatet og Representantenes hus har Republikanerne nå full kontroll over amerikansk politikk. Men fordi Donald Trump i så liten grad har utformet en egen helhetlig politikk, kan en regne med at Republikanernes tradisjonelle og høyreorienterte politikk til fordel for den økonomiske eliten vil fortsette omtrent som før. Donald Trump har lovt en gjenreisning av USA – «To Make America Great Again» – på grunnlag av solidaritet med den lille mann, men med de politiske virkemidlene Trump har til rådighet, vil det være umulig å gjennomføre. Det ville ha krevd en storstilt, statlig investeringsplan med sosial innsats i byene og i områder som er hardt rammet av den økonomiske nedturen. Trumps velgere må derfor forberede seg på bli latt i stikken nok en gang.

Bjørgulv Braanen