Hva skjer når politikere benytter seg av fremtidsfryktens effekter for å mobilisere for sine ideologier? En tese kan være at denne konstante frykten og beredskapen vi blir manet inn i, utmatter oss følelsesmessig og kognitivt. Hva skjer da? Kanskje fører det til en krise i forestillingsevnen, en politisk imaginasjonskrise, der det er vanskelig å forestille seg veier ut. Det finnes mange historiske eksempler på at krise- og katastrofetenkning kombinert med konfliktfylte sosiale situasjoner og store økonomiske forskjeller, ender i prekær politikk og rop om sterke mannlige ledere. Det kan med andre ord være lett å lengte tilbake.