Samme dag som togstreiken avblåses, tar Civita-leder Kristin Clemet i Aftenposten til orde for å begrense streikeretten for offentlig ansatte og for ansatte i private virksomheter som lever av offentlige tilskudd. Hun mener at slike streiker har et grunnleggende problem ved at bare tredjepart rammes og at streikene derfor blir unødig lange. Logikken er slik: Fordi offentlig sektor ikke kan gå konkurs eller opphøre, slik private bedrifter kan, står ikke så mye på spill for verken de streikende eller virksomheten. Derfor mener Clemet at Norge bør vurdere å regulere streiker slik at de bare er lovlige dersom formålet er rimelig sammenholdt med skaden det påfører samfunnet. I klartekst: Arbeidstakere bør ikke få lamme landets befolkning på grunn av småtterier.
Hva er så småtterier? Clemet sier om høstens streiker at det er blitt «stadig vanskeligere å forstå hva som er temaet for en konflikt». Her gjør hun seg ukledelig dum, og den nylig avblåste togstreiken er et godt eksempel. Stridens kjerne har vært at Norsk Lokomotivmannsforbund vil ha kompetansekrav inn i tariffavtalen. Målet er å hindre at kravene til lokførere utvannes slik at selskaper kan vinne anbud ved å ta inn lokførere med kortere utdanning, for eksempel fra EØS-området. Løsningen i går innebærer at Samferdselsdepartementet forplikter seg til å få på plass en nasjonal standard for kompetanse og opplæring for lokomotivførere, en løsning begge partene i konflikten er fornøyd med.
Den eneste som ikke er fornøyd, synes å være Kristin Clemet. Hun mener vi ikke må glemme at arbeidstakere som lokførerne kjemper «for sine interesser, ikke alles interesser, og dermed bør de heller ikke kunne ramme så mange så lenge på en så urimelig måte som de ofte gjør». Nettopp lokfører-streiken viser hvorfor Clemet tar feil. En nasjonal standard for lokførerkompetanse kan bli et viktig virkemiddel i kampen mot sosial dumping i bransjen. Streikeløsningen tjener derfor ikke bare lokførernes interesser, men bidrar til å hindre utarming av norsk arbeidsliv. Det er vi alle tjent med.
Det er sikkert ikke lett å være medieleder i Norge i dag. Facebook og Google stjeler annonsekroner fra avisene over en lav sko. Abonnementstallene og løssalgstallene peker nedover for de aller fleste. Og svaret fra landets regjering er å redusere pressestøtten, for tredje år på rad. Like fullt kan det virke som den såkalte «kriseforståelsen» fortsatt er en smule sviktende.
For en uke siden var undertegnede tilskuer under et «vestnorsk toppmøte» under den journalistiske konferansen Hauststormen i Bergen. På scenen sto noen av vestlandets fremste medieledere, fra NRK, BT, BA, Sunnmørsposten og Sogn Avis. På spørsmål om «norske medier er i krise», rakte alle som én hånda i været. Da de derimot ble spurt om deres eget medium var i krise, var ingen hender oppe. Mon det: Bergens Tidende har redusert journaliststaben fra 200 til 100 på åtte år, og står nå igjen foran harde kuttrunder. Sunnmørsposten må kutte 26 millioner kroner i høst. Bedre har det ikke gått hos de andre. Til og med NRK har måttet kutte i distriktskontorene, selv om de ikke merker så mye til konkurransen fra nettgigantene. Dette er virkelig ikke tida for ungdom som har lyst til å jobbe med noe med media.
Det mest nedslående med seansen var like fullt ikke håndsopprekningen, men hva som engasjerte medielederne. Konferansen hadde stilt spørsmålet om Facebook er venn eller fiende – et betimelig spørsmål i disse tider. Det spørsmålet ble hendig avfeid av samtlige medie-ledere, som argumenterte mot at Facebook fungerer som redaktør. Derimot var det betydelig engasjement til stede blant mediene mot NRKs nyhetsformidling på nett. Dersom man tar lett på utfordringen fra nett-gigantene og ser på NRK som norske private mediers fiende, har man mildt sagt ikke helt forstått krisa.