Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Litteratur kan læra oss mykje om sjalusi, og ekstrem sjalusi kan bli god litteratur, hevdar professor Per Buvik:

Er vi dømde til å vera sjalu?

Sjalusidrap: Medea drep rivalinna si og barna ho har med ektemannen Jason. Her frå Sara Stridsbergs «Medealand» på Den Nationale Scene (2014) med Ida Cecilie Klem, Audun Sandem og Ane Skumsvoll. Foto: Odd Mehus, Den nationale scene

Før låg det gjerne ærekrenking bak grenselaus sjalusi. No er det oftare narsissisme og angst.

Litterær sjalusi botnar ofte i allmenne redsler og drifter. Som lesarar kan vi difor læra noko om oss sjølve, jamvel når sjalusien fullstendig tek kontroll over dei sjalu karakterane og livet deira. Og nettopp det er samnemnaren for dei litterære figurane Per Buvik drøftar i boka «Sjalusi uten grenser. Litterære dybdeboringer fra Evripides til Vigdis Hjorth» (Pax).