Jeg er ingen filosof, litteraturviter eller annen ord-akademiker. Jeg er praktiker: Sosionom, familieterapeut, sexologisk rådgiver. I et langt yrkesliv har jeg hatt språket som mitt primære verktøy. Sist på 80-tallet, skjedde det noe innen mitt fagfelt, barne- og ungdomspsykiatri, som jeg uten å nøle vil kalle en vekkelse. Systemet på den tiden var, som ellers i helsevesenet, preget av tradisjonelt makthierarki. Diagnosekulturen likeså. Så kom de franske filosofene dansende inn på vårt fagområde, slik de ble fortolket av blant annet antropologer, historikere og psykoterapeuter. Og vi danset med. Vi leste filosofi og hadde lange seminarer og arbeidsgrupper hvor vi omsatte de nye teoretiske modellene til vår egen praksis.