Den svenske historikeren Bo Stråth påpeker i en større artikkel i siste nummer av Historisk tidsskrift at det demokratiske gjennombruddet på 1800-tallet på langt nær var en rettlinjet historie. De fleste stater fikk en forfatning i etterkant av den franske revolusjonen i 1789 og Napoleonskrigene, men de var ikke nødvendigvis et steg på veien mot mer folkevalgt makt og demokrati. Stråth viser til den tyske historikeren Volker Sellins studier av konstitusjonaliseringen i Europa, der han påpeker at de nye forfatningene var et instrument for å restaurere den kongelige makten. De kom som et resultat av revolusjonen – ikke for å fullføre dens ideer, men for forhindre nye revolusjoner. Stråth tegner et bilde av perioden mellom 1814 og 1914 som en epoke preget av konservativ restaurasjon. Otto von Bismarck var en nøkkelperson i forsøket på å demme opp for demokratiske og sosiale reformkrav med konsesjoner ovenfra. Bismarcks modell for å stoppe arbeiderbevegelsens framgang dannet skole for aristokratiet i svært mange europeiske land. Arbeiderklassens vekst og organisering mot slutten av 1800-tallet ble sett på som en faretruende side ved industrisamfunnet. Utfordringen var hvordan man skulle håndtere de nye klassekonfliktene som oppsto av den nye industrikapitalismen uten at makten glapp ut av aristokratiets hender.