Flatpakka pop
Når MGP ikkje eingong har kjønnspolitisk brodd, syng det på siste verset.

No har vi enda ein gong slite oss gjennom MGP. Som kulturforskar er ein ofte nøydd til å ofre seg, og dette gjer eg utelukkande for å hauste takk frå det norske folk. Reint musikalsk er jo songtevlinga grufull, og det må vere klinkande likegyldig for dei aller fleste om Bong-donga-long frå Moldova slår ut Pling-linga-ling frå Portugal, eller omvendt. Og til liks med det meste i det nyliberale dystopiet blir det musikalske i MGP stadig verre. Iallfall i gamle dagar kveda barmfagre søreuropeiske songdamer svulstige balladar, og hiksta seg fram mot eit melodramatisk teppefall i ein crescendo av noggrant innstudert affekt. Dei nordeuropeiske innslaga var helst lettare, eventuelt bevisst profilerte med innslag av alt frå Kraftwerk-inspirert industriell rock, etniske minoritetar, satanistar med meir.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn