Følelsene vi leser om i middelaldertekster, er organisert og satt inn i en historie av en forfatter, en eller flere skrivere og kanskje en oversetter. Denne prosessen – å beskrive og å lage fortellinger om og av følelser – er dermed i hvert fall delvis, en rasjonell, kreativ og kognitiv prosess som påvirkes av omgivelsene. Kan man da si at en slik tekst reflekterer ekte emosjoner og kulturell praksis, eller kan man bare se godt skrivehåndverk? Og hvordan påvirkes så dette håndverket av estetiske og kulturelle normer?