En antakelse jeg lenge har hatt, og som ofte er blitt bekreftet gjennom et (etter hvert) ganske langt liv, er at verken ytringsfrihet eller rettsstatlige prinsipper står så sterkt som det vi liker å tro. Derfor er det ganske viktig å stå opp for dem også når blodet bruser. Historien er full av eksempler på at ytrings- og organisasjonsfriheten er blitt kraftig beskåret når et samfunn og dets makthavere har følt seg truet. Jussen har også vist seg tøyelig i møte med totalitære trusler, slik det for eksempel skjedde da nazistene tok makta i Tyskland og seinere okkuperte Norge. Hans Petter Graver har i «Dommernes krig» (Pax) vist hvordan rettsvesenet i liten grad var et bolverk mot en autoritær utvikling, og Kjartan Fløgstad tar opp noe av det samme i «Etter i saumane» (Gyldendal). Når makta taler, eller når mange nok forakter eller er uenige i et standpunkt, er viljen til å forsvare ytringsfrihet og rettsstatlige prinsipper utsatt.