Folk er rare, og det hender jo man undres litt over andres livsvalg: Jaha, så de to er fortsatt gift, ja? De er jo som hund og katt! Som snørr og bart! I Märta Tikkanens diktsuite «Århundradets kärlekssaga» fra 1978, om det mildt sagt tornefulle samlivet med hennes tungt alkoholiserte forfatterektemann, oppleves dette som et problem ved en ellers uhyre sterk og rystende tekst: Slik hun beskriver sin mann, er det vanskelig å forstå ikke bare hvorfor hun blir hos ham, men også hvorfor hun i det hele tatt ble sammen med ham i utgangspunktet. Henrik Tikkanen framstår som et helt forferdelig menneske: Han er udugelig, utro, selvopptatt, sutrende, ansvarsløs og jevnt dritings. Kjærlighetens stier er visstnok uransakelige, men slik han beskrives, er det jo ingenting hos ham å elske!