Kvifor er det aksept for at alle tenkelege private, kommunale og nasjonale institusjonar skal kunne utvikle seg, «følgje med i tida», vere oppdaterte og spegle samfunnet dei lever i – alle unntatt biblioteket? Kva er det som gjer at nettopp biblioteket skal vere det vi alltid har sett det som gjennom nostalgiske briller? Ein stille plass for lesing og kontemplasjon? Helst så attkjennande og uforandra som overhodet muleg?