Nye signaler fra Brussel: La seddelpressene gå og få lønningene i været!
Dag Seierstad og EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe
BEKYMRER: Den offentlige gjelda i eurosonen var i desember 2015 størst i Hellas, der den var på 179 prosent av bruttonasjonalprodukt. Bildet er fra en generalstreik i november i 2013 i Aten. Foto: ARIS MESSINIS. AFP/NTB Scanpix
Den europeiske økonomien hangler. Produksjonen av varer og tjenester øker, men den samlede produksjonen er i de fleste land fortsatt lavere enn i 2007 – før finanskrisa slo til. Profitt og andre kapitalinntekter har økt gjennom størstedelen av kriseåra. Etter nyttår har riktig nok aksjekursene falt – til dels kraftig.
Arbeidsløsheten går endelig nedover, men langsomt fordi de langtidsarbeidsløse er like mange som før. Samtidig har kriseåra gjort arbeidslivet tøffere i de fleste land i Europa. Det er mer ufrivillig deltidsarbeid og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.
Det har ikke fått fart i økonomien at oljeprisen er mer enn halvert. Heller ikke at EUs sentralbank har støtta bankene så raust at negativ rente ikke lenger er vill fantasi.
Mange økonomer har da også i lengre tid spådd at en langvarig stagnasjon venter oss her i Europa, en stagnasjon med lav vekst og fortsatt høy arbeidsløshet i mange år framover.
EU har havna i ei felle. Det er ingen mangel på penger, men de er på feil sted. De er i banker som i løpet av krisa er overøst med offentlige penger som de ikke våger å låne ut fordi det ikke fins bedrifter som våger å investere i ny produksjon.
Og hvorfor? Fordi kjøperne, i siste instans forbrukerne, har mindre penger å kjøpe varer og tjenester for etter år med kutt i arbeidsplasser, lønninger og trygder. Dermed bruker bedriftsledere heller et driftsoverskudd til å kjøpe opp bedriftens egne aksjer eller til å øke utbyttet for aksjeeierne.
Den opplagte løsningen, store offentlige investeringsprogram kombinert med at lønninger og trygder økes, er blokkert fordi nesten alle EU-land – etter kriseåra – har ei offentlig gjeld langt over det taket som EU har satt for slik gjeld, 60 prosent av bnp.
I desember 2015 var den samlede offentlige gjelda i eurosonen over 93 prosent av eurosonens brutto nasjonalprodukt (bnp). På det nivået har den ligget fra 2012, mens den var på 65 prosent i 2007 – før finanskrisa slo til.
Den offentlige gjelda var i desember 2015 størst i Hellas, der den var på 179 prosent av bruttonasjonalprodukt (bnp). Så fulgte Italia med 133 prosent, Portugal med 129 prosent, Belgia med 106 prosent og Spania med 101 prosent av bnp. Bortsett fra Portugal var den offentlig gjelda høyere enn året før i alle disse landa.
Det er viktig å være klar over at det – med unntak for Hellas – ikke var høy offentlig gjeld som utløste krisa i 2008. Finanskrisa slo om til ei gjeldskrise først da regjeringene pøste penger som de måtte låne for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner.
Nesten alle europeiske land kom etter hvert i samme situasjon. De lånte alle «penger de ikke hadde» for å «berge bankene». Overalt var den offentlige gjelda økt – og nesten overalt til uhåndterlige høyder.
Den gjensidige garantien euroland imellom om at underskuddet på statsbudsjettet aldri måtte være større enn tre prosent av landets bruttonasjonalprodukt ble brutt så ettertrykkelig som det gikk an.
Den garantien var gjennom stabilitetspakten fra 1997 gjort til en grunnlov for valutaunionen. Viktigst var det at det skulle ha konsekvenser om tre-prosent-taket ble brutt: Overskrides grensa på tre prosent, skal et beløp som svarer til fjerdeparten av overskridelsen, settes inn på sperra konto i Brussel inntil underskuddet er kommet ned under tre prosent igjen. Det ble aldri praktisert.
I det siste er en ny uro merkbar: Hva om vi er på vei inn ei ny krise? Er vi bedre rusta til å mestre den enn vi var i 2008? Det er spørsmål EU-kommisjonen stiller. Og sannelig også Economist, ukeavisa tettest knytta til de europeiske markedskreftene.
EU-kommisjonen er bekymra for den høye offentlige gjelda. Mye gjøres for å få den ned, men i de fleste EU-land er den fortsatt mye høyere enn i 2008. Kan ikke høy offentlig gjeld lamme deler av handlefriheten til regjeringene hvis det kommer ei ny finanskrise?
Dette diskuteres i et dokument på over 200 sider med en overflod av data, tabeller og figurer. Der spørres det: Er den høye offentlig gjelda til å leve med på mellomlang sikt (det nærmeste tiåret) og på lang sikt (etter 2027)?
Dokumentet skiller mellom tre risikonivåer – lavt, middels og høyt – og det nærmeste tiåret er risikonivået høyt i elleve land (Belgia, Irland, Spania, Frankrike, Kroatia, Italia, Portugal, Romania, Slovenia, Finland og Storbritannia). Risikonivået er mellomhøyt i fem land (Litauen, Ungarn, Nederland. Østerrike og Polen).
På lengre sikt er bare Slovenia på det høye risikonivået.
Men svært mange land er fortsatt på et mellomhøyt risikonivå: Belgia, Bulgaria, Tsjekkia, Litauen, Luxemburg, Malta, Nederland, Østerrike, Polen, Romania, Slovakia, Finland, Sverige og Storbritannia. Bare fire land er på et lavt risikonivå både fram til 2027 og etter 2027. Det er Tyskland, Danmark, Estland og Latvia.
Det som uroer EU-kommisjonen, er at høy offentlig gjeld begrenser den finansielle handlefriheten til regjeringene om ei ny finanskrise slår til.
Finansiell handlefrihet er å kunne sende milliarder på milliarder inn i samfunnsøkonomien hvis banker slutter å låne ut pengene de sitter med, og hvis de som produserer varer og tjenester slutter å investere i økt virksomhet.
Både EU-kommisjonen og Economist argumenterer for at kutt- og innstrammingspolitikken må avvikles. Nå gjelder det å få mer penger inn i samfunnsøkonomien. Statsbankene får trykke penger så lenge renta og inflasjonen er så lav som nå. Og lønningene må opp. Det er ingen moderasjonslinje som trengs nå – i EU.
Kilder: «The Fiscal Sustainability Report 2015», EU-kommisjonen, januar 2016. Economist, 20. februar 2016.
Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac
Det var en gang en ung mann, la oss kalle ham Filosofistudenten. Han var en sympatisk mann på alle vis, belest og intelligent. Men han fikk det liksom ikke til med damene. Filosofistudenten var veldig opptatt av Hegel, Heidegger, Habermas, Hamsun. Han snakket gjerne om Kant og Kafka. Selv leste jeg mer samtidslitteratur.
Filosofistudenten sa: Solstad og ansiktet strålte som en sol. Jeg sa Marguerite Duras, Suzanne Brögger, Kerstin Ekman, Eldrid Lunden, Cecilie Løveid. Eller hvis du absolutt vil lese gamle bøker av døde forfattere så les: Virginia Woolf og Simone de Beauvoir. Filosofistudenten så ulykkelig ut, som om dette var en straff jeg påla ham. Jeg sa at det sikkert ville hjelpe ham å få damer.
Når menn skal få kontakt med det annet kjønn virker det ikke som de vet hvordan kvinner tenker. Hva er de opptatt av? Hvilke bøker leser de? Hvilke filmer liker de? Hvem er de? For kvinner er dette sjelden et problem. Majoriteten av hovedpersonene de har møtt siden de var små er gutter og menn, enten man leser bøker, blader, magasiner, se på tv, film eller leser aviser. Mennene er overalt og kjøper du et dameblad så er de fulle av råd om hvordan menn er, hva de tenker og hva du skal gjøre for å tekkes mannen (les: få han interessert).
Hun som sitter på kaffebaren der for eksempel, hva er det hun leser? Er det Lena Andersson eller er det Vigdis Hjorth? Kanskje det er enda verre, kanskje det er Ebba Witt-Brattströms «Kulturmannen»! Er det best å rømme nå? Det finnes nok av damer som ikke maser så jævla. Som bare digger og dyrker menn og ikke maser om feminisme.
Man kan ligge med damer uten å lese dem. Jada, jada. På den annen side: har det aldri skadet en mann å lese flere kvinnelige forfattere. Ikke på noen måte. Se bare på filosofistudenten:
Han begynte å lese Suzanne Brøgger, Erica Jong, Virginia Woolf og flere andre. Han traff en dame som studerte litteraturvitenskap og som ble mektig imponert over hans bitekstualitet (Å lese både kvinnelige og mannlige forfattere).
De giftet seg og levde lykkelig alle sine dager. Mens kompisene hans ble skilt, diskuterte Filosofen og Litteraturviteren Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn». Og da var det strengt tatt ingen grunn til å skille seg.
«For drøyt tre år siden ble Sveriges statsminister myrdet. Det var en enormt vanskelig og skremmende opplevelse. Mange så det som et attentat også mot vårt demokrati. Men den svenske samfunnsstrukturen besto prøven og demokratiet fungerte.»
Dette sa daværende statsminister Ingvar Carlsson under utspørringene i Konstitutionsutskottet (tilsvarer den norske kontroll- og konstitusjonskomiteen, red.anm.) 23. mars 1989 i forbindelse med Ebbe Carlsson-skandalen. Nå har det gått 30 år, og man kan undersøke samfunnsutviklingen i skyggen av mordet på Olof Palme. Besto Sverige virkelig prøven?
På Politihuset i Stockholm finnes det omtrent 250 hyllemeter etterforskningsmateriale fra Palme-etterforskningen. Det ville ta en erfaren jurist minst 15–20 år på heltid å lese materialet fra start til slutt. Hvert nye tips, spor, vitnemål, indisium, hver ny avsløring og detalj skaper en karusell av stadig nye, stadig motstridende opplysninger – umulige å få oversikt over eller å sortere. Slik blir fortellingen om Palme-mordet den store postmoderne romanen om Sverige. Og den perfekte og selvspillende begravelsessangen om sosialdemokratiets nederlag.
Noen er brennsikre på at det var Christer Pettersson – den ensomme tullingen. Andre er like sikre på at det var en politisk sammensvergelse. Uansett hvilken linje vi inntar, eller om vi slår det fra oss og oppgitt sier «vi kommer aldri til å få vite sannheten», bidrar vi til og blir dermed alle en del av historien om mordet.
Mange er av forståelige grunner lei av dette mordet. Lei av konspirasjonsteorier uten annen rot enn i paranoiaen. Noen ganger blir stillheten så stor at man er nødt til å begynne med å slå fast at det faktisk kan finnes grunner til å snakke om mordet. Landets statsminister ble myrdet. Det var dermed per definisjon et attentat som også var rettet mot vårt demokrati. Forbrytelsen har aldri blitt oppklart. Morderen er på frifot. Dette er fakta, ikke konspirasjonstenkning. Man er ikke automatisk gal dersom man tenker på hvem som drepte vår statsminister, selv om mange som gjør og har gjort det, har vært gale eller blitt det.
På tross av dette uendelige triumviratet av fakta, ideer og myter rundt mordet finnes det egentlig bare to teorier om hva som skjedde. Den ene er teorien om den ensomme tullingen. Tanken om Christer Pettersson som morderen innebærer at en boms fra nederste trinn på samfunnsstigen i det sosialdemokratiske, i prinsippet klasseløse «folkhemmet», i det øyeblikket det er som mest utjevnet og perfekt, i affekt eller ved en feil tar livet av Socialdemokraternas leder.
Den andre teorien er den om konspirasjonen. Den manifesterer seg som beredskapspoliti med nazisympatier, som tilfeldigvis er først på stedet selv om de ikke skulle vært der, kombinert med walkietalkie-observasjoner, eventuelt med innblanding fra vår egen eller et annet lands sikkerhetstjeneste.
Disse teoriene om morderens natur passer som hånd i hanske med ubestridelige fakta om selve mordetterforskningen, nemlig bildet av den sosialdemokratiske statens manglende evne til å etterforske og oppklare forbrytelsen. For uansett hvilken morder man ønsker seg i den enorme kriminalromanen Sverige gjennom mordet har blitt forvandlet til, vil man støte på det gigantiske etterforskningshavariet. Politi og myndigheter mislyktes med kriminaletterforskningens elementære deler og ledet arbeidet inn på et sidespor som antakelig fører til at mordet aldri vil bli oppklart. Den smertefulle sannheten er at uansett hvilken av løsningene man velger å tro på, peker nesten samtlige piler i det politiske skyldspørsmålet innover. Mot det svenske sosialdemokratiet.
Mordet på Olof Palme var et politisk mord, uansett hvem som hadde fingeren på avtrekkeren. Mens enorme ressurser har blitt investert i å lete etter en forsvunnet revolver, har overraskende lite energi blitt brukt på å forstå mordets politiske konsekvenser og forutsetninger.
Om det så var Christer Pettersson som kanskje ved en ren feiltakelse myrdet landets statsminister, ble konsekvensen av mordet et ideologisk statskupp. Når paret Palme rundt 23.17 krysser Sveavägen etter pølseboden ved Adolf Fredriks kirkegård, er han partileder og statsminister for et sosialdemokrati som hadde vunnet riksdagsvalget i 1985 på å gå imot ideen om privat drift i velferden, som hadde presset igjennom arbeidstakerfond i næringslivet, som hindret svensk medlemskap i EEC (dagens EU), sto for alliansefrihet og nøytralitet i utenrikspolitikken og hardnakket forsvarte en offentlig sektor som slukte over halvparten av økonomien og ble finansiert med verdens høyeste skatter. Palme drev også en mildt sagt spesiell utenrikspolitikk.
Det sosialdemokratiet som overtar noen minutter senere, uten Olof Palme, bryter i praksis med alt dette.
Når sosialdemokratiske politikere ved minneanledninger hisser seg opp over at så få løfter fram Palmes politiske arv, er det ironisk, ettersom partiet praktisk talt har utryddet alle elementer av det sosialdemokratiske samfunnssynet Olof Palme sto for.
I stedet ble Palme raskt forvandlet til en del av arbeiderbevegelsens historie. Et stilikon, i beste fall løftet fram som et symbol på solidaritet med den tredje verden. Men om hans politiske ideer hadde vært medisin for en skrantende arbeiderbevegelse, hadde ledende representanter merket flasken med «ikke for innenriks bruk».
At det nå er 30 år siden mordet på Olof Palme sammenfaller med en ny vending i sosialdemokratiets krise. En lang utforbakke – forårsaket av nettopp det politiske skiftet jeg har beskrevet.
Ikke misforstå: Palme var ingen Messias. Han hadde som de fleste politikere lik i lasten – dumheter og dårlige beslutninger. Mange av ideene hans ble problematiske fordi verden forandret seg da den kalde krigen tok slutt og kapitalen frigjorde seg fra nasjonalstatene. Men han forsvarte politiske ideer og idealer på en måte ingen senere sosialdemokratisk leder har vært i nærheten av. Han ga arbeiderbevegelsens folk selvtillit og mot.
Mordet på Olof Palme betydde slutten for en selvstendig sosialdemokratisk tenkning. Den ble ikke erstattet av noen ny sosialdemokratisk idé, bare av en tilpasning til nyliberalismen. Dermed kan man faktisk si at selv om det var Olof Palme som ble skutt, var det sosialdemokratiet som ble myrdet. Igjen sto en bevegelse uten ideer og som var frarøvet sin leder – og som så ut til å mangle krefter til å oppklare denne forbrytelsen. Som tidligere leder for Moderaterna Ulf Adelsohn uttrykker det i dokumentaren «Palme – siste timmarna» var arbeidstakerfondene og Palme «det siste sosialistiske sosialdemokratiet hadde».
Dette er enda tydeligere nå enn i 1989 da Ingvar Carlsson meddelte at det svenske samfunnet hadde taklet utfordringen.
Å fjerne politiske ledere som står i veien for en kursendring er ikke uvanlig, selv om mord som politisk kampmetode er uvanlig i Sverige. Ofte holder det med en kvittering, en leilighet, en heksejakt. Demokratisk aksepterte metoder som felte blant andre Stig Malm, Mona Sahlin og Håkan Juholt.
Tre ting har jeg lært meg om politiske skandaler: De er nesten alltid skapt av politiske motstandere innenfor eller utenfor partiet. De er svært effektive. Og, som de to norske forskerne Anders Todal Jenssen og Audun Fladmoe skriver i boka «Scandalous!»: Å fjerne politiske ledere får ofte svært omfattende politiske konsekvenser. «Partier og interessegrupper endrer politikkens kurs: ministre og regjeringer faller og erstattes med andre som har andre politiske mål.»
Så godt som alle kjente metoder for politisk kampanjevirksomhet og skandalisering ble tatt i bruk for å fjerne Palme fra makten i årene før mordet. Men til tross for rene bakvaskelseskampanjer, hatpropaganda, 4. oktober-bevegelse, Harvard-skandale og offisersopprør, ble han sittende. Metodene fra høyre var ikke tilstrekkelige for å styrte ham. At kampanjene og fiendtligheten rettet seg så intenst mot Palme kom ikke bare av at denne typen kritikk alltid rettes mot lederen, men også av at han mot slutten i stor grad var alene om å opprettholde linjen.
Sosialdemokratiets sterke og velorganiserte fiender fikk et mer føyelig og letthåndterlig sosialdemokrati etter at Palme ble fjernet. Sosialdemokratiet opphørte ganske enkelt å være et selvstendig politisk konsept og brøt med en over hundre år lang linje av selvstendig tenkning, den Axel Danielsson beskrev i det første partiprogrammet fra 1987: å skille seg ut fra alle andre partier. I dag er man bare ett i rekken av litt større partier. Bare noen år etter Palme, var hele politikken lagt om. Etter 1986 gjennomførte sosialdemokratiet egentlig ingen store, samfunnsendrende reformer, og absolutt ingen som på noen måte utfordret næringslivet og retten til å bestemme over produksjonsmidlene.
Fra offisielt sosialdemokratisk hold løftet man ofte fram hatet mot Palme som person, som motiv for mordet. Men man glemmer å snakke om hatets årsak. Palmes person bidro selvsagt, ikke minst hans uforsonlige fremtoning. Men det var politikken Palme sto for, som hatet rettet seg mot.
Palme ble skyteskive for dem som avskydde alt det en konfrontasjonsorientert, konfliktsøkende, stolt og selvbevisst arbeiderbevegelse som økte skattene og ville demokratisere næringslivet, kunne utrette. Uten denne unike sosialdemokratiske politikken finnes intet å hate, hvor upopulære og mislykkede Socialdemokraternas ledere enn har vært etterpå. Palmehatet var ikke et generelt hat mot en skarp debattant som hadde sveket overklassen, men en helt egenartet kampanje mot en person som drev en politikk som truet sterke interesser.
Dersom mordet var del av et kupp fra Palmes politiske fiender, må man konstatere at det var svært vellykket.
Muligheten for at det var et politisk mord var også innlysende helt fra begynnelsen. Det store PKK-sidesporet var faktisk en grandios fantasi om en internasjonal konspirasjon. Da PKK-sporet falt, snudde man straks på flisa og begynte å lete etter en ensom tulling.
Både PKK-sporet og Christer Pettersson er særlig interessante ettersom de ikke bare har vært teorier som har blitt prøvd rettslig og har falt, men som også har blitt støttet med stor intensitet av ledende sosialdemokrater. Sett i et perspektiv på tre tiår kan man konstatere at den offisielle sosialdemokratiske partilinjen først var at Olof Palme ble myrdet av politiske motstandere gjennom et svært avansert komplott, og at denne raskt ble erstattet av linjen som sa at han ble myrdet ved en feil eller helt tilfeldig av en boms.
Begge disse «løsningene» skilte seg fra alle andre teorier om mordet ved at de var politisk ufarlige. Både Christer Pettersson og PKK-sporet hadde den vidunderlige kvaliteten at de for sosialdemokratiet var nærmest ideelle løsninger. Når de falt bort, gjensto det for den sosialdemokratiske ledelsen å holde kjeft. Men vi kan notere oss at i løpet av de to første årene etter mordet var tanken om et stort mordkomplott ikke fremmed i det hele tatt, den var helt sentral for både ledende sosialdemokrater og for politiet.
På tross av at det burde finnes sterke grunner for den svenske staten og ikke minst for det svenske sosialdemokratiet til å prøve å kartlegge den politiske bakgrunnen for mordet, har dette ikke skjedd. Antakelig er det her den politiske omleggingen kommer inn i bildet. En omfattende debatt om 1980-tallets politiske motsetninger ville vist tydelig fram den ideologiske reisen sosialdemokratiet har gjort etter Palme. I praksis står dagens svenske sosialdemokrati nærmere de kreftene som ønsket å bli kvitt ham i 1986 enn den politiske linjen Olof Palme selv førte.
Men dermed står de også veldig langt unna sine tidligere velgere. Og de har ikke funnet noen nye.
Etter å ha vært på visningen av den fine dokumentaren «Palme – sista timmarna» dro jeg hjem og bladde igjennom Henrik Berggren og Jacob Forsells vakre fotobok om Palmes liv i bilder. I boka skriver Berggren at Palme ikke var «en sterkt ideologisk person». En merkelig påstand. Palme var en sosialdemokratisk ideolog og strateg, kanskje den siste. Det er noe som ikke henger på greip i Berggrens framstilling av Palme og mordet:
«Det finnes ingen etablert sammenheng mellom hvem han var eller hva han gjorde og det brutale mordet på Sveavägen for tretti år siden. (…) Så la oss i stedet minnes Olof Palmes liv; hvordan han levde og hva han fikk til», skriver Berggren i Dagens Nyheter 23. januar.
Vi skal kikke på nostalgiske bilder av Palme – men ikke spørre oss hvorfor han ble myrdet?
Går det virkelig an å sette et skille mellom den forsvunne arven etter Palme og mordet?
Vet vi virkelig ingenting som det kan være verdt å diskutere?
Morgenen etter mordet, 1. mars 1986, husker jeg hvordan seksåringen jeg den gang var smøg seg opp og fant mine foreldre knust holde rundt hverandre i sofaen i vår lille stue. Tårene rant i det matte lyset. TV-en sto på. Merkelig nok husker jeg dette i svart-hvitt, som et fotografi.
«De tok ham», sa mamma uten å forklare hvem hun mente. Det var mange som akkurat da følte at Sverige aldri skulle bli det samme igjen. Nå vet vi at de hadde rett.
30 år har gått. Vi vet ikke hvem som myrdet vår statsminister. Men vi vet hvem som sørget, og som fremdeles sørger. Og vi vet hvem som tjente på mordet. Dermed må vi også prøve å finne fram til den politiske sannheten om mordet på sosialdemokratiet.
