«For drøyt tre år siden ble Sveriges statsminister myrdet. Det var en enormt vanskelig og skremmende opplevelse. Mange så det som et attentat også mot vårt demokrati. Men den svenske samfunnsstrukturen besto prøven og demokratiet fungerte.»

Dette sa daværende statsminister Ingvar Carlsson under utspørringene i Konstitutionsutskottet (tilsvarer den norske kontroll- og konstitusjonskomiteen, red.anm.) 23. mars 1989 i forbindelse med Ebbe Carlsson-skandalen. Nå har det gått 30 år, og man kan undersøke samfunnsutviklingen i skyggen av mordet på Olof Palme. Besto Sverige virkelig prøven?

På Politihuset i Stockholm finnes det omtrent 250 hyllemeter etterforskningsmateriale fra Palme-etterforskningen. Det ville ta en erfaren jurist minst 15–20 år på heltid å lese materialet fra start til slutt. Hvert nye tips, spor, vitnemål, indisium, hver ny avsløring og detalj skaper en karusell av stadig nye, stadig motstridende opplysninger – umulige å få oversikt over eller å sortere. Slik blir fortellingen om Palme-mordet den store postmoderne romanen om Sverige. Og den perfekte og selvspillende begravelsessangen om sosialdemokratiets nederlag.

Noen er brennsikre på at det var Christer Pettersson – den ensomme tullingen. Andre er like sikre på at det var en politisk sammensvergelse. Uansett hvilken linje vi inntar, eller om vi slår det fra oss og oppgitt sier «vi kommer aldri til å få vite sannheten», bidrar vi til og blir dermed alle en del av historien om mordet.

Mange er av forståelige grunner lei av dette mordet. Lei av konspirasjonsteorier uten annen rot enn i paranoiaen. Noen ganger blir stillheten så stor at man er nødt til å begynne med å slå fast at det faktisk kan finnes grunner til å snakke om mordet. Landets statsminister ble myrdet. Det var dermed per definisjon et attentat som også var rettet mot vårt demokrati. Forbrytelsen har aldri blitt oppklart. Morderen er på frifot. Dette er fakta, ikke konspirasjonstenkning. Man er ikke automatisk gal dersom man tenker på hvem som drepte vår statsminister, selv om mange som gjør og har gjort det, har vært gale eller blitt det.

På tross av dette uendelige triumviratet av fakta, ideer og myter rundt mordet finnes det egentlig bare to teorier om hva som skjedde. Den ene er teorien om den ensomme tullingen. Tanken om Christer Pettersson som morderen innebærer at en boms fra nederste trinn på samfunnsstigen i det sosialdemokratiske, i prinsippet klasseløse «folkhemmet», i det øyeblikket det er som mest utjevnet og perfekt, i affekt eller ved en feil tar livet av Socialdemokraternas leder.

Den andre teorien er den om konspirasjonen. Den manifesterer seg som beredskapspoliti med nazisympatier, som tilfeldigvis er først på stedet selv om de ikke skulle vært der, kombinert med walkietalkie-observasjoner, eventuelt med innblanding fra vår egen eller et annet lands sikkerhetstjeneste.

Disse teoriene om morderens natur passer som hånd i hanske med ubestridelige fakta om selve mordetterforskningen, nemlig bildet av den sosialdemokratiske statens manglende evne til å etterforske og oppklare forbrytelsen. For uansett hvilken morder man ønsker seg i den enorme kriminalromanen Sverige gjennom mordet har blitt forvandlet til, vil man støte på det gigantiske etterforskningshavariet. Politi og myndigheter mislyktes med kriminaletterforskningens elementære deler og ledet arbeidet inn på et sidespor som antakelig fører til at mordet aldri vil bli oppklart. Den smertefulle sannheten er at uansett hvilken av løsningene man velger å tro på, peker nesten samtlige piler i det politiske skyldspørsmålet innover. Mot det svenske sosialdemokratiet.

Mordet på Olof Palme var et politisk mord, uansett hvem som hadde fingeren på avtrekkeren. Mens enorme ressurser har blitt investert i å lete etter en forsvunnet revolver, har overraskende lite energi blitt brukt på å forstå mordets politiske konsekvenser og forutsetninger.

Om det så var Christer Pettersson som kanskje ved en ren feiltakelse myrdet landets statsminister, ble konsekvensen av mordet et ideologisk statskupp. Når paret Palme rundt 23.17 krysser Sveavägen etter pølseboden ved Adolf Fredriks kirkegård, er han partileder og statsminister for et sosialdemokrati som hadde vunnet riksdagsvalget i 1985 på å gå imot ideen om privat drift i velferden, som hadde presset igjennom arbeidstakerfond i næringslivet, som hindret svensk medlemskap i EEC (dagens EU), sto for alliansefrihet og nøytralitet i utenrikspolitikken og hardnakket forsvarte en offentlig sektor som slukte over halvparten av økonomien og ble finansiert med verdens høyeste skatter. Palme drev også en mildt sagt spesiell utenrikspolitikk.

Det sosialdemokratiet som overtar noen minutter senere, uten Olof Palme, bryter i praksis med alt dette.

Når sosialdemokratiske politikere ved minneanledninger hisser seg opp over at så få løfter fram Palmes politiske arv, er det ironisk, ettersom partiet praktisk talt har utryddet alle elementer av det sosialdemokratiske samfunnssynet Olof Palme sto for.

I stedet ble Palme raskt forvandlet til en del av arbeiderbevegelsens historie. Et stilikon, i beste fall løftet fram som et symbol på solidaritet med den tredje verden. Men om hans politiske ideer hadde vært medisin for en skrantende arbeiderbevegelse, hadde ledende representanter merket flasken med «ikke for innenriks bruk».

At det nå er 30 år siden mordet på Olof Palme sammenfaller med en ny vending i sosialdemokratiets krise. En lang utforbakke – forårsaket av nettopp det politiske skiftet jeg har beskrevet.

Ikke misforstå: Palme var ingen Messias. Han hadde som de fleste politikere lik i lasten – dumheter og dårlige beslutninger. Mange av ideene hans ble problematiske fordi verden forandret seg da den kalde krigen tok slutt og kapitalen frigjorde seg fra nasjonalstatene. Men han forsvarte politiske ideer og idealer på en måte ingen senere sosialdemokratisk leder har vært i nærheten av. Han ga arbeiderbevegelsens folk selvtillit og mot.

Mordet på Olof Palme betydde slutten for en selvstendig sosialdemokratisk tenkning. Den ble ikke erstattet av noen ny sosialdemokratisk idé, bare av en tilpasning til nyliberalismen. Dermed kan man faktisk si at selv om det var Olof Palme som ble skutt, var det sosialdemokratiet som ble myrdet. Igjen sto en bevegelse uten ideer og som var frarøvet sin leder – og som så ut til å mangle krefter til å oppklare denne forbrytelsen. Som tidligere leder for Moderaterna Ulf Adelsohn uttrykker det i dokumentaren «Palme – siste timmarna» var arbeidstakerfondene og Palme «det siste sosialistiske sosialdemokratiet hadde».

Dette er enda tydeligere nå enn i 1989 da Ingvar Carlsson meddelte at det svenske samfunnet hadde taklet utfordringen.

Å fjerne politiske ledere som står i veien for en kursendring er ikke uvanlig, selv om mord som politisk kampmetode er uvanlig i Sverige. Ofte holder det med en kvittering, en leilighet, en heksejakt. Demokratisk aksepterte metoder som felte blant andre Stig Malm, Mona Sahlin og Håkan Juholt.

Tre ting har jeg lært meg om politiske skandaler: De er nesten alltid skapt av politiske motstandere innenfor eller utenfor partiet. De er svært effektive. Og, som de to norske forskerne Anders Todal Jenssen og Audun Fladmoe skriver i boka «Scandalous!»: Å fjerne politiske ledere får ofte svært omfattende politiske konsekvenser. «Partier og interessegrupper endrer politikkens kurs: ministre og regjeringer faller og erstattes med andre som har andre politiske mål.»

Så godt som alle kjente metoder for politisk kampanjevirksomhet og skandalisering ble tatt i bruk for å fjerne Palme fra makten i årene før mordet. Men til tross for rene bakvaskelseskampanjer, hatpropaganda, 4. oktober-bevegelse, Harvard-skandale og offisersopprør, ble han sittende. Metodene fra høyre var ikke tilstrekkelige for å styrte ham. At kampanjene og fiendtligheten rettet seg så intenst mot Palme kom ikke bare av at denne typen kritikk alltid rettes mot lederen, men også av at han mot slutten i stor grad var alene om å opprettholde linjen.

Sosialdemokratiets sterke og velorganiserte fiender fikk et mer føyelig og letthåndterlig sosialdemokrati etter at Palme ble fjernet. Sosialdemokratiet opphørte ganske enkelt å være et selvstendig politisk konsept og brøt med en over hundre år lang linje av selvstendig tenkning, den Axel Danielsson beskrev i det første partiprogrammet fra 1987: å skille seg ut fra alle andre partier. I dag er man bare ett i rekken av litt større partier. Bare noen år etter Palme, var hele politikken lagt om. Etter 1986 gjennomførte sosialdemokratiet egentlig ingen store, samfunnsendrende reformer, og absolutt ingen som på noen måte utfordret næringslivet og retten til å bestemme over produksjonsmidlene.

Fra offisielt sosialdemokratisk hold løftet man ofte fram hatet mot Palme som person, som motiv for mordet. Men man glemmer å snakke om hatets årsak. Palmes person bidro selvsagt, ikke minst hans uforsonlige fremtoning. Men det var politikken Palme sto for, som hatet rettet seg mot.

Palme ble skyteskive for dem som avskydde alt det en konfrontasjonsorientert, konfliktsøkende, stolt og selvbevisst arbeiderbevegelse som økte skattene og ville demokratisere næringslivet, kunne utrette. Uten denne unike sosialdemokratiske politikken finnes intet å hate, hvor upopulære og mislykkede Socialdemokraternas ledere enn har vært etterpå. Palmehatet var ikke et generelt hat mot en skarp debattant som hadde sveket overklassen, men en helt egenartet kampanje mot en person som drev en politikk som truet sterke interesser.

Dersom mordet var del av et kupp fra Palmes politiske fiender, må man konstatere at det var svært vellykket.

Muligheten for at det var et politisk mord var også innlysende helt fra begynnelsen. Det store PKK-sidesporet var faktisk en grandios fantasi om en internasjonal konspirasjon. Da PKK-sporet falt, snudde man straks på flisa og begynte å lete etter en ensom tulling.

Både PKK-sporet og Christer Pettersson er særlig interessante ettersom de ikke bare har vært teorier som har blitt prøvd rettslig og har falt, men som også har blitt støttet med stor intensitet av ledende sosialdemokrater. Sett i et perspektiv på tre tiår kan man konstatere at den offisielle sosialdemokratiske partilinjen først var at Olof Palme ble myrdet av politiske motstandere gjennom et svært avansert komplott, og at denne raskt ble erstattet av linjen som sa at han ble myrdet ved en feil eller helt tilfeldig av en boms.

Begge disse «løsningene» skilte seg fra alle andre teorier om mordet ved at de var politisk ufarlige. Både Christer Pettersson og PKK-sporet hadde den vidunderlige kvaliteten at de for sosialdemokratiet var nærmest ideelle løsninger. Når de falt bort, gjensto det for den sosialdemokratiske ledelsen å holde kjeft. Men vi kan notere oss at i løpet av de to første årene etter mordet var tanken om et stort mordkomplott ikke fremmed i det hele tatt, den var helt sentral for både ledende sosialdemokrater og for politiet.

På tross av at det burde finnes sterke grunner for den svenske staten og ikke minst for det svenske sosialdemokratiet til å prøve å kartlegge den politiske bakgrunnen for mordet, har dette ikke skjedd. Antakelig er det her den politiske omleggingen kommer inn i bildet. En omfattende debatt om 1980-tallets politiske motsetninger ville vist tydelig fram den ideologiske reisen sosialdemokratiet har gjort etter Palme. I praksis står dagens svenske sosialdemokrati nærmere de kreftene som ønsket å bli kvitt ham i 1986 enn den politiske linjen Olof Palme selv førte.

Men dermed står de også veldig langt unna sine tidligere velgere. Og de har ikke funnet noen nye.

Etter å ha vært på visningen av den fine dokumentaren «Palme – sista timmarna» dro jeg hjem og bladde igjennom Henrik Berggren og Jacob Forsells vakre fotobok om Palmes liv i bilder. I boka skriver Berggren at Palme ikke var «en sterkt ideologisk person». En merkelig påstand. Palme var en sosialdemokratisk ideolog og strateg, kanskje den siste. Det er noe som ikke henger på greip i Berggrens framstilling av Palme og mordet:

«Det finnes ingen etablert sammenheng mellom hvem han var eller hva han gjorde og det brutale mordet på Sveavägen for tretti år siden. (…) Så la oss i stedet minnes Olof Palmes liv; hvordan han levde og hva han fikk til», skriver Berggren i Dagens Nyheter 23. januar.

Vi skal kikke på nostalgiske bilder av Palme – men ikke spørre oss hvorfor han ble myrdet?

Går det virkelig an å sette et skille mellom den forsvunne arven etter Palme og mordet?

Vet vi virkelig ingenting som det kan være verdt å diskutere?

Morgenen etter mordet, 1. mars 1986, husker jeg hvordan seksåringen jeg den gang var smøg seg opp og fant mine foreldre knust holde rundt hverandre i sofaen i vår lille stue. Tårene rant i det matte lyset. TV-en sto på. Merkelig nok husker jeg dette i svart-hvitt, som et fotografi.

«De tok ham», sa mamma uten å forklare hvem hun mente. Det var mange som akkurat da følte at Sverige aldri skulle bli det samme igjen. Nå vet vi at de hadde rett.

30 år har gått. Vi vet ikke hvem som myrdet vår statsminister. Men vi vet hvem som sørget, og som fremdeles sørger. Og vi vet hvem som tjente på mordet. Dermed må vi også prøve å finne fram til den politiske sannheten om mordet på sosialdemokratiet.

Oversatt av Ellen Krystad

Daniel Suhonen