Størst av alt er kjærligheten, heter det fra gammelt av. Alle som har elsket, vet at det er sant, også de som har elsket og mistet. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, heter det videre, kjærligheten faller aldri bort. Mange som har elsket, og selv blitt elsket, vet at det ikke er sant. Når man tenker over hvor ustadig kjærligheten har vist seg å være, opp gjennom årene, hvor skjør og lunefull, hvor mye smerte den har brakt med seg, er det nesten rart at den, i den kulturelle bevisstheten, har fått overleve som et fremste ideal, som absolutt, som høyeste prinsipp. Men dét er kanskje nettopp fordi man, i sitt innerste, vet at kjærligheten er sjelden og uregjerlig.