I grunnen er det ikke så rart at mange radikale mennesker kjenner en dragning mot kulturfeltet. Er man først progressiv, vil man utålmodig søke det nye: Det ligger nær sagt i personlighetstypen. Og hver bok, hver film, hvert kunstverk som presenteres for offentligheten, bærer nettopp i seg en lovnad om et nytt blikk på verden – om ikke også en overvintret mothegemonisk impuls, for å tale med Gramsci. Vi skal likevel være glad for at det fins radikalt innstilte mennesker som vier sine liv til analyse av politikk og økonomi, vel vitende om at de trolig vil måtte gjenta seg selv til det kjedsommelige, og bare sjelden, ytterst sjelden, finne holdepunkter for det revolusjonære håp som lokket dem til samfunnsvitenskapene i utgangspunktet.