Legemiddelindustriens oppdagelser hviler på en skjør, årtusengammel praksis der plantemedisiner med presisjon er blitt innsamlet og katalogisert. Allerede 400 år før Kristus noterte for eksempel Hippokrates at et avkok av det hvite piletreet Salix alba virker lindrende for fødekvinner i smerte. Først etter 2000 år finner kunnskapen veien til det medisinsk-økonomiske kretsløpet, når det samme stoffet framstilles på laboratorium og selges over disk som aspirin. Slike forbløffende tankekors lærer jeg ved å lese Paal-Helge Haugens lange, nyskrevne dikt «Verbarium», trykket i en liten bok med samme navn. Her finner vi også splitter nye tekster av Hanne Ørstavik, Maria Kjos Fonn og Annabelle Despard, sammen med illustrasjoner av Barbro Raen Thomassen, ambisiøst nok bestilt og spesialskrevet til Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad i august og samlet i bokform i etterkant. Jeg vil mene boka fortjener en lesning.

«Verbarium» låner altså tittelen fra Paal-Helge Haugens tekst, og den er også høydepunktet i denne lille antologien, og den teksten som skaper de mest fruktbare og produktive koplingene til festivalkunstnerens illustrasjoner. Barbro Raen Thomassens skisseliknende tegninger er inspirert av farens gamle herbarier, med plansjer av gamle medisinske planter, utført i en strek der to ulike temperamenter liksom konkurrerer om uttrykket i lag på lag oppå hverandre: det detaljrike, naturalistiske, fininnstilte og det kaotiske, fyrrige, grove. Ved siden av plantene har kunstneren skriblet ned fakta om innsamling, bruk, virkning og farer, fra en tidlig, preindustriell innsamling av kunnskap. Paal-Helge Haugen knytter i sitt lange prosalyriske stykke an til nettopp herbariet, med sin ansporende, klimakritiske, slyngende vandring gjennom herbariets historie, fra biskoper, munker og nonner på 1500-tallet som ville kartlegge Guds skaperverk, til dagens sterile medisinalindustri, der bare frølageret på Svalbard bærer et håp om en nødutgang etter alle naturødeleggelsene. I Haugens liksom innzoomende språklige bevegelser er det stadig nye, slående bilder å stanse ved. Her er det som om jeg fysisk kjenner kornet, «mognande lysande gult» og det forgjengelige herbariet, slik det «løyser seg opp og blir til støv, flimrar i lufta i forletne studérkammer».

Forfatterne har, etter det jeg forstår, fått full frihet til å forfølge tematikk etter eget ønske, men det er interessant å se at både Haugen, Ørstavik og Fonn aktivt forholder seg til festivalens interesse for religion og metafysikk. I Hanne Ørstaviks tekst, «Holder du meg», følger hun uredd sin helt egne, dristige, nesten provokative kopling mellom en passasje i Bibelen der Jesus møter en kvinne ved en brønn, og han holder blikket hennes, og refleksjoner rundt det å holde en mann inne i seg, seksuelt. Som i de to siste bøkene hennes forfølger Ørstavik en utilslørt, nysgjerrig, ofte nesten teknisk undersøkelse av den kvinnelige seksualiteten, og det virker forbausende nytt og overraskende.

Også debutanten Maria Kjos Fonns egenartede beretning om Samson og Dalila må nevnes, der hun med et sanselig, mytisk språk og kraftfulle bilder skaper en overbevisende framstilling av israeleren Samson og filisteren Dalila.

Når alt dette er sagt, er det noe litt uavklart og tilfeldig ved den utgivelsen som nå står igjen etter festivalen, etterlatt til oss som ikke satt på Apotekergaarden i Grimstad og lyttet til urframføringen av de nyskrevne tekstene med en kald øl i det blide sørlandsværet i august i fjor. Utvalget av akkurat disse fire forfatterne er ikke spesifikt begrunnet, begrunnelsen for boka i seg virker litt vag (Fra forordet: «Når man får fire gode forfattere til å skrive nye tekster, så er det bare rett og rimelig at tekstene også kommer på trykk mellom to permer») og redaktørarbeidet og korrekturen virker dessverre noe mangelfullt utført. Vi får ta det som det det er: som et minne fra en opplevelse vi ikke var med på, prisverdig innsamlet og katalogisert til ettertidas hukommelse. Og jeg vil tro flere av disse tekstene finner veien til andre publikasjoner, inn i større og enda mer treffsikre sammenhenger.

Astrid Hygen Meyer