Det er slitsomt å bli voksen. Derfor er det fristende å tillate seg et visst mentalt barnerom, selv om det fysiske er borte.

I forrige uke skrev jeg om unge voksne som utsetter i det lengste å gå over i en «voksen» voksenrolle. Utgangspunktet var en fortelling om å besøke foreldrene sine i jula, og den usikkerheten begge parter føler: Er den unge voksne en gjest med visse rettigheter, et barn man ikke kan forvente noe av, eller en voksen som bør bidra i huset? Flere lesere har sendt meg kommentarer og refleksjoner. En skriver: