Man skal ikke drive stråmannsargumentasjon, altså konstruere en retorisk motstander ved å tillegge ham meninger det er lett å tilbakevise. Så det skal jeg forsøke å ikke gjøre. Likevel kom jeg i tanker da jeg på Aslak Sira Myhres Facebook-vegg (unnskyld, Aslak) så at han skrev: «På hip-hop-avslutning på Maridalen skole i dag dansa de minste ungene til Karpe Diems bannbulle av en sang. Det var tilløp til en viss uro på foreldrebenkene under noen av de mer eksplisitte tekstlinjene. Sjøl kjente jeg at jeg blei litt mer optimistisk på menneskehetens vegne.» Sangen det handler om er Karpe Diems antirasistiske «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din», der det i første vers lyder: «Dere er alle av samme ulla/ Alle skal bli kn****/ Mulla, mulla, mulla, mulla, mulla». For Myhre var kanskje hovedsaken her det antirasistiske budskapet, men det var nok knapt det de frammøtte foreldre reagerte på. For meg, og sikkert også for disse neserynkende foreldrene, er ikke problemet at småunger synger grove sanger. Det har de gjort i uminnelige tider. Men det har stort sett skjedd i trygg avstand fra sine foreldre. Det underlige her er den institusjonaliserte rammen, der man må gå ut fra at noen voksne har godkjent sangen og vurdert den som fin å framføre foran de håpefulles foreldre på avslutningen. Denne lille scenen fra Hverdags-Norge anno 2015 fikk meg til å tenke på hva det er å være voksen og forelder.