Gudmund Hernes mener kvaliteten på informasjon til publikum svekkes av de internasjonale kjempene:
Makten blir fjern og skjult
MedierMorten S. Smedsrud (tekst) og Siv Dolmen (foto)
Midt i flokken: – Dette er historien om bøffelflokken på prærien. Det begynner med en lett beving i grunnen. Men plutselig kommer den tett innpå og kan ta deg, sier Gudmund Hernes. Her med leder i Norsk journalistlag, Thomas Spence, til venstre.
Maktutredningens far, Gudmund Hernes, mener digitaliseringen av mediene flytter makt vekk fra folket og ut av landet.
Den tidligere statsråden advarer mot de samfunnsmessige konsekvensene av at norske medier blir svakere og at fire store, utenlandske mediekonglomerater får kontrollere folks tilgang til informasjon.
– Apple, Google, Facebook og Amazon. De kjemper til dels bittert om penger og brukere. Og de kommer ikke til å gi seg. Dette er titanes kamp. Det handler ikke lenger om journalistikk, men om plattform, sa Gudmund Hernes i et innlegg under Norsk journalistlags landsstyremøte i Oslo i går.
Samtidig som de store amerikanske selskapene får flere norske brukere, mister avisene lesere.
Konsekvensen er at kvaliteten på informasjonen som tilfaller publikum svekkes.
– Informasjonen har alltid vært skjev, i den forstand at noen har valgt den ut. Men nå øker skjevheten og makten blir forskjøvet, sier Hernes til Klassekampen.
Som en bøffelflokk
Tapte inntekter og kraftig nedbemanning gjør at de tradisjonelle mediene vanskelig kan hindre denne forskyvingen.
– De ser seg nødt til å gå til sengs med fienden. Man har ikke noe annet valg enn å bruke de sosiale mediene og nye plattformer for å nå ut, sier Hernes.
Han bruker sin barndoms julehefter som bilde på at mediene har reagert for seint på digitaliseringen.
– Dette er historien om bøffelflokken på prærien. Det begynner med en lett beving i grunnen. Men plutselig kommer den tett innpå og kan ta deg.
Den tidligere kirke-, utdannings- og forskningsministeren mener mediene ikke har vært nok oppmerksom på vibrasjonene i marken.
– Det var vanskelig å se de svake tegnene på de store endringene som ble resultatet av digitaliseringen, sier Hernes.
Løsningen på problemet virker ikke mer nærliggende idet sosiologen Hernes siterer fysikeren Albert Einstein:
– Vi kan ikke løse problemet ved å bruke den samme tenkningen som vi brukte da vi skapte det.
Men hvordan tenke nytt? Hernes trekker en historisk parallell.
– Da de store studioene tok kontroll over filmproduksjonen i Hollywood, gjenvant skuespillere og regissører litt av makten ved å danne United Artists. I mediene i dag er imidlertid makten så asymmetrisk at jeg ikke tror det er mulig. Men det er en tanke, sier Hernes.
I stedet har han tro på stiftelser og ideelle institusjoner.
– Organisasjoner som Fritt Ord har en rolle å spille her, mener Hernes.
– Bør avsløre makten
Til grunn for Hernes’ tanker om mediene ligger et journalistisk ideal.
– Den beste nyhetssaken er fortsatt den som avslører makten. Hva ligger bak den? Hvilke krefter virker? Hvilke agenter er det de bruker? Hvordan er det de organiserer verden bak din rygg?
Hernes mener det er et felles ansvar at makten blir avslørt.
– Folk må støtte de mediene som fortsatt gyver løs ved å betale for innholdet. Selv abonnerer jeg på flere aviser nettopp av denne grunn, sier han.
Men det er også et ansvar som påligger mediene selv, mener Hernes.
– Et gammelt munnhell sier at initiativet tilhører den som tar det. Journalistene kan ikke vente at det kommer en hvit ridder og redder dem. Det er en daglig kamp. De må hver dag berettige sin eksistens. Folk trenger en daglig påminnelse om at dette yrket er nødvendig.
– Tilliten svekkes
Ved sida av forsøk på å øke annonseinntektene på nett, og å få leserne til å betale for innhold, er den såkalte innholdsmarkedsføringen medienes viktigste tiltak mot tapte inntekter.
Hernes mener det er problematisk at mediene i dag lar kommersielle interesser betale for noe som til forveksling ligner redaksjonell omtale.
– Det kan gå på tilliten løs. Leserne setter raskt spørsmålstegn ved legitimiteten hvis de fornemmer en påholden penn. Det er derfor svært viktig at mediene i det minste synliggjør sine bindinger, sier Hernes.
Av Morten S. Smedsrud (tekst) og Siv Dolmen (foto)
Skuffet: Kjetil Velo og Allan Andersen er sjokkert over at det nye byrådet vil selge Hausmanns gate 40, hvor rundt 30 beboere driver bokollektiv.
Byrådspartiene i Oslo lovet å kjempe for husokkupantene i Hauskvartalet. Nå vil de selge bygget uten å stille krav om bokollektivets framtid.
Det kom som et sjokk på beboerne i Hauskvartalet da det nye byrådet i Oslo gikk inn for å selge flere eiendommer i kvartalet forrige uke.
Byrådspartiene SV, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har alle støttet husokkupantene som har holdt til i Hausmanns gate 40 i 16 år. Okkupantene pusser opp bygården, holder konserter og tilbyr sengeplasser. Nå er framtida uviss.
I går sendte byrådet en innstilling til bystyret om å selge bygget og tre andre eiendommer i kvartalet til selskapet Urbanium.
– Det er imponerende useriøst ettersom vi har fått så store lovord fra partiene tidligere. Dette er en fortsettelse av høyrebyrådets politikk med privatisering av byen, sier Kjetil Velo, en av beboerne i Hausmanns gate 40.
De har nå levert et såkalt innbyggerforslag til kommunen, der de fastslår at de vil ha en leieavtale med kommunen som sikrer at de får bli. De vil også at det etableres en ikke-kommersiell boligstiftelse som skal utvikle og drifte to av de andre eiendommene.
Ettersom forslaget fikk over 300 underskrifter, er politikerne nødt til å ta stilling til det.
– Forslaget vi har kommet med, vil være gjennomførbart i løpet av kort tid, sier Kjetil Velo.
Fargerikt: Området rundt kulturhuset Hausmania er regulert til et byøkologisk kulturkvartal.
«Unikt miljø»
«Vi ønsker å bevare det byøkologiske prosjektet, få på plass en leiekontrakt og ta vare på dette helt unike Oslomiljøet.» Det skrev Victoria Marie Evensen (Ap) om okkupantene i Hausmanns gate 40 i Klassekampen i august. Hun er nå leder i byutviklingskomiteen i bystyret og sier hun står fast ved det hun skrev, selv om Ap vil selge eiendommen til Urbanium.
– Hvordan skal dere sikre en leiekontrakt når det er Urbanium som bestemmer hva som skjer med beboerne?
Kjærlighet: Bokollektivet i Hauskvartalet har vært bebodd av husokkupanter i 16 år.
– Jeg håper begge sider fortsatt er opptatt av å finne gode løsninger. Vi mener miljøet er unikt og noe Oslo trenger. Det håper jeg at Urbanium også ser og at vi sammen kan finne gode løsninger.
– Beboerne foreslår å inngå leieavtale med kommunen?
– Vi må forholde oss til de juridiske forutsetningene i salgssaken. Det vil være vanskelig å komme til en annen konklusjon enn den byrådet har endt på, sier Evensen.
Imot salg: Bjørnar Moxnes i Rødt mener byrådet må snu og la være å selge eiendommene i Hauskvartalet. Foto: Christopher Olssøn
Hun understreker at kvartalet trenger et løft. Byrådet vil bruke pengene fra salget, 30 millioner kroner, til å pusse opp kulturhuset Hausmania. Området ble regulert til et byøkologisk kulturkvartal i 2008. En av eiendommene er regulert til kulturformål, og prosjektet Vega Scene er interessert i å bruke den til et film- og teaterhus.
– Forrige byråd lot området ligge brakk. Vi ønsker videreutvikling, og formålet må være å oppfylle intensjonene i reguleringsplanen på best mulig måte. Vi vil gi veldig tydelige signaler til Urbanium om hvilke forventninger vi har, sier hun.
Tror ikke på Urbanium
Victoria Marie Evensen (Ap)
Bystyrerepresentant Bjørnar Moxnes (Rødt) er skuffet over byrådets innstilling.
– Byrådet må snu og holde seg til valgløftene sine. Alt ligger til rette for at vi kan få realisert visjonen om et byøkologisk kulturkvartal, men det skjer ikke hvis det selges til Urbanium, sier han.
Espen Pay i Urbanium har tidligere sagt til Dagsavisen at «Det er ingen som kjøper eiendom som er okkupert for at okkupantene skal fortsette å bo der under de samme forholdene». Samtidig vil selskapet diskutere en ny løsning med beboerne.
Oslo bystyre skal ta stilling til salget over nyttår.
Av Mari Brenna Vollan (tekst) og Siv Dolmen (foto)
DE MINSTE: Inger-Lise Køltzow har brukt hele voksenlivet på barn, både på hjemmebane og i barnehage og skole.
Firebarnsmor Inger-Lise Køltzow slår et slag for å gjeninnføre barnearbeid.
Det nærmer seg jul, og norske barn og foreldre haster fra Lucia-frokoster og gløgglag til avslutninger med ballett og korps. Alle skal av en eller annen grunn møtes akkurat i desember: gamle venner, kollegaer, skolekamerater og samtlige personer tilknyttet de mange fritidsaktivitetene som ungene har bestemt seg for å fylle ettermiddagene med. Ikke nok med det: Når all tid er fylt med gjøremål og kalenderen så vidt går opp med alle julefester og familiebesøk, så skal man handle, vaske, pynte til jul. Så er vi i gang: Kjefter unger tidlig i seng så vi rekker å støvsuge før naboen legger seg. De som kan, kaller inn hjelpekorps av besteforeldre til å sitte barnevakt mens de vasker over gulvene og kjører til nærmeste kjøpesenter.
Men ikke hjemme hos Inger-Lise Køltzow. Fire barn har hun, og de må hjelpe til med alle gjøremål. For hun har sett seg så lei på dette med at barna skal stues vekk når arbeidet skal unnagjøres. Så mye fin samarbeidstid som kastes bort! Og så sliten man blir om man venner seg til å alltid gjøre husarbeidet etter at ungene er lagt.
– I dag snakker mange om barnefri. De må ha tid uten barna for å forholde seg til seg selv. Da tildeles barna en rolle de aldri har bedt om, sier hun.
I stedet, mener Køltzow, handler det om hvordan vi legger opp familielivet. Vi har kort tid sammen med barna og kompenserer med å legge opp til lek og kos i samværet. Og visst er det bra å ha det hyggelig sammen! Men kanskje kan vi litt oftere ta barna med på gjøremålene. Eller kanskje kan vi kreve at de får leke litt mer selv, slik at far og mor får tid til å strekke ut på sofaen med en avis i ny og ne. I stedet for å måtte velge enten intens kos eller barnefri, bør vi etterstrebe å få livet til å gå opp sammen med barna.
Overmannet av babyen
Da Inger-Lise Køltzow ble mor første gang, ble hun fullstendig overmannet. Plutselig hadde hun en liten gutt, og hun ante ikke hva hun skulle gjøre. «Vær så snill å ikke send meg hjem», ba hun på sykehuset og fikk bli en dag til. Vel hjemme tok omsorgsoppgavene opp all tid. Hun dusjet ikke, lagde ikke mat, ingenting. Hun tok seg til og med i å stå og se på guttungen mens han sov.
Så var det en venninne som stakk til henne «Barneboka» av Anna Wahlgren. «Jeg tror du kan trenge denne», var beskjeden. Den ble et vendepunkt.
– Jeg tror jeg har blitt en bedre mor av å lese «Barneboka», sier Køltzow i dag.
Wahlgren skriver blant annet om det Køltzow selv er så opptatt av: å la barna være med.
– Det handler også om å lære seg å leve med det kaoset det er å la barna være med, særlig når de er små. Før jul i fjor var det for eksempel helt ragnarok hjemme hos oss. Ingenting var klart. Huset så ikke ut, og alle seks måtte hjelpe til. Da var hele huset i sving, sammen.
Det ble jul det året også. I år er de i gang med gavelister og forbereder handleturer, og barna er med.
– De eneste gangene det ikke fungerer, er hvis jeg har lovt belønning på forhånd. Da tenker de bare på det: Mamma, har jeg vasket nok til å se film nå?
– Det er færre anledninger i dag hvor barna egentlig er til nytte, hvor det er behov for dem til annet enn hygge. Deler vi rett og slett for lite av arbeidet vi gjør med barna?
– Jeg tror det. Eller så overlater vi oppgavene til dem slik at de må gjøre dem på egen hånd, og slik går vi glipp av mye godt samvær og læring.
Oppskriften som forsvant
Det var annerledes da Køltzows mor fødte første gang. Den gang fantes det en oppskrift på godt barnestell: Bryst hver fjerde time og så lungetrening imellom.
– De var heldige den gang. Det fantes en mal: Slik gjør man. Jeg savner det i dag. Nå er refrenget at vi trenger ingen fasit. Hvert barn er forskjellig, og du må bli kjent med akkurat ditt barn. Men vi vet jo en del om hva som skal til, og jeg tror vi går glipp av mye god erfaringsdeling.
Selv har hun lært mye av kvinnene rundt seg. Mora som tok opp hennes førstefødte og snakket lenge til ham. Det fikk Køltzow til å prøve selv. Hun har også en tante hun har fått et godt råd av – et råd hun fortsatt husker i dag.
– Vi var i et familieselskap, og så syns jeg de to eldste guttene lekte så fint og rolig sammen. På vei bort til dem tok tanta mi meg i armen og spurte «hvor i all verden er du på vei?» Jeg sa at jeg skulle si at de var så flinke i dag.
Da fikk hun klar beskjed av tanta: «Forstyrr aldri et barn som leker selv!» Og det har hun forsøkt å følge. Det handler om konsentrasjon, sier hun, om at barna må lære seg å finne ro i seg selv.
En ny venninne
I år kastet Inger-Lise Køltzow seg inn i noe helt nytt. Hun ga ut bok, en veileder i å være forelder. Plutselig fikk familielivet på Romerike vike plass for «God morgen, Norge» og oppslag i VG. Det var gøy og nervepirrende.
– Jeg sto utenfor Prix en halvtime før de åpnet første gang jeg hadde en kronikk på trykk.
Det er i det hele tatt mye Køltzow har gjort det siste året som hun ikke har gjort før. Boka, som hadde ligget i skuffen i flere år før hun turte å gi den ut, leses plutselig av mange. Folk tar kontakt, takker for tips og råd, spør om ting de lurer på.
En ny venninne har også dukket opp. For Inger-Lise Køltzow følte at hun skyldte Anna Wahlgren så mye, og sendte den svenske barneeksperten et eksemplar. Hun hadde kanskje ikke trodd at hun skulle svare engang. I stedet ble det begynnelsen på en nær relasjon.
– Det kjennes som jeg har kjent henne hele livet! Hun kommer hjem til oss på Romerike, og hun tok veien helt fra India for å delta på lanseringen.
– Hva tenker du om kontroversene rundt henne, hvor dattera blant annet påstår at oppveksten var preget av at skillene mellom voksenlivet og barnelivet var altfor utflytende?
– Jeg tenker at «Barneboka» står godt for seg selv. Den har solgt i millioner og har hjulpet mange. Og vi vet jo ikke hva som egentlig har skjedd. Men vi vet hun har hjulpet mange foreldre.
– Er du redd for det selv: At et av barna dine skal si at det som står i din bok, ikke stemmer med deres oppfattelse av virkeligheten?
– Nei, og jeg skriver også mer generelt. Det er ikke så mye om dem egentlig.
– Hvordan er du som mor da?
– Det tror jeg det finnes fire forskjellige svar på! Men jeg håper de vil svare engasjert. Både i dem og i annet. Og så er jeg kanskje litt streng. Men de har en pappa som kompenserer ved å ikke være så streng, så det er en balanse der.
Brytningstid
Køltzow har levd lenge med barn. Hun hadde to gutter da hun var 24, og ventet så ti år før hun fikk to jenter til. Det er likevel ikke snakk om den vanlige tokullsfamilien, for barna har både samme mor og far. De har vært sammen i 23 år. «Hele voksenlivet», som hun sier. Nå går de hver til sitt. Det er fryktelig vondt, som «en siste langsom dans i takt».
Vi nærmer oss et nytt år, og Køltzow vet ikke helt hva det bringer. Men mye spennende skjer. Hun har våget seg ut i offentligheten. Barna blir eldre. Nye prosjekter er i gang. Alt er litt uoversiktlig. Men det er ikke det verste utgangspunktet.
