Morten Langeland vekket oppsikt med diktdebuten «Æ Æ Å» i 2012, der en makrell i et framtidig posthumanistisk verdenshav fikk føre ordet på sørlandsdialekt. Årets «Den egentlige kommunen», hans tredje utgivelse etter chapboka «Bavian» i fjor, virker ved første øyekast langt mer umiddelbar i formen – ja, nærmest naturlyrisk i sine åpningsstrofer om grålysning og fugler og regn og «morgenrushet gjennom disen». Det er nesten så man blir mistenksom, og forestillingen om umiddelbarhet fordufter også ganske snart.