Det er den som vinner krigen som skriver historien, sies det. Det pleide i hvert fall å være sånn, før informasjonskrigen tok over og gikk i fullstendig overdrive.

Kunsthistorien er en annen sak – jeg aner virkelig ikke hva det er som driver fram en konsensus om hva som skal inn i bøkene og bevares for ettertiden. Merk at jeg sier «hva» og ikke «hvem» her, for jeg har ikke noen konspirasjonsteori å lansere – jeg vet at det er tilfeldigheter som avgjør. Men i en verden basert på årsak og virkning er det i grunn fint lite plass for tilfeldigheter – det vi stempler som «tilfeldig» er jo vanligvis de tingene vi ikke har noen form for kontroll over. Og kontroll ser det saktens ikke ut som vi har heller.

Kunsthistorien skriver seg selv, og noen ganger spiser den seg selv. Men i en overbelastet samtid kommer det noen ganger et gjenferd fra den tapte tid og insisterer på at man korrigerer historien en tøddel eller to.

Det tydeligste tilfellet er den samtidige interessen for Hannah Ryggen – et kunstnerskap jeg i ettertid tenker på som et av de mer relevante orienteringspunktene innenfor den nordiske samtidskunsten i tida etter 2000 – enda kunstneren selv gikk ut av tida i 1970.

Noe mindre kjent er gjenoppdagelsen av Aksel Waldemar Johannessen (1880–1922) tidlig på 1990-tallet – et kunstnerskap som overhodet ikke grep inn i noen dagsaktuell faglig diskusjon på den samme måten, men som rokket litt ved vår forståelse av kunsthistorien under de definerende første år av 1900-tallet.

Kunstnerskapet faller på plass som et oversett kraftverk og møtested for sin egen samtid – det vi nå tenker på som historie, siden det jo faktisk er det. Hvis vi aksepterer denne historien som en lineær progresjon blir det også tydelig at han, i sin tid enestående, narrative ekspresjonisme – med en motivkrets bestående av skuespillere, fylliker og lastbare kvinnfolk, utgjør drivstoffet til en retning som først går inn i høygir i Weimar-republikken ti år senere.

Johannessen døde forholdsvis ung, ved 42, av det menn som maler ikke sjelden dør av: ren rangel. Den intense tilstedeværelsen i dette livet som holder denne motoren i gang; livet selv kan jo noen ganger bli redusert til en tilstand for research for noen av oss, livet i seg er ganske enkelt ikke nok. Kanskje det er sånn hele tida, når jeg tenker meg om.

Gjenoppdagelsen, ved kunstsamler Haakon Mehren, som i ettertid har skrevet flere bøker om Johannessen, fører til en godt besøkt utstillingsrunde gjennom Europa, men på Nasjonalmuseet mener man det meste av dette kan hives. Og det er jo interessant, på en måte. På samme måte som at det er interessant at Edvard Munchs hus ble jevnet med marken. Eller, når jeg først er i gang: At Edvard Munchs vei fortsatt er den der lille stripen bortenfor Ikea på Furuset.

Seriøst, jeg sa fra om det allerede for over ti år siden – det må da for svarte la seg gjøre å plassere den adressen mer sentralt? Må man gi slike ting all sin våkne tid for å få til en forandring? Jeg mener, det er jo det folk gjør. Enten det handler om å bevare Deichmanske bibliotek, eller til enhver pris stoppe Bjarne Melgaard fra å bygge hus.

Det er også hva Haakon Mehren gjort – han har sikret oss Johannessen, med eller uten Nasjonalmuseet. Det går jo fort prestisje i den slags – noen på administrasjonen hadde en dårlig dag den dagen. Eller så er det en kollektiv blind flekk et sted. For det jeg ser er fascinerende, fra de finstemte tresnittene – og det er virkelig tre, altså, ikke noens gamle kjøkkenlinoleum – helt fram til de feberhete helvetesvisjonene som dukker opp i kunstnerens siste leveår. Der forekommer det blant annet en kirke som brenner, bak hauger med skjeletter – noe som jo saktens også kan se ut til å predatere en særnorsk affære som ligger noe lenger fram i tid.

De registrerende, nervøse skildringene av alkoholens opp- og nedturer i utelivet er ikke bare elektrifiserende, men åpner også for det sluket som hvert eneste sekund følger oss, siden flere av disse folka fortsatt er å finne rundt omkring i byen. Jeg gjenkjenner flere av dem. Etter at jeg på spøk sa at et maleri åpenbart forestilte Morten Viskum og Unni Askeland, har det blitt umulig å gi slipp på tanken, og nå har jeg opparbeidet meg den smått paranoide tilstanden der de virkelig likner. Og gi meg bare et par dager i fred, så vil jeg hevde at det faktisk er de han har malt.

Det ligger selvfølgelig en personlig politikk bak valget av subjekt, men det er også spor av en ambisjon om å sette den ut i det virkelige liv. Johannessen er aldri bare melankolsk og pessimistisk, selv om han selvfølgelig også er det. Like lite som han utelukkende er det ene eller det andre, og like lite som noen i det hele tatt er det: Maleriene og tresnittene utgjør en serie refleksjoner både rundt det å eksistere, og det å gjøre seg disse refleksjonene.

Alt som foregår innenfor dette livsløpet fra 1880 til 1922 – i en tid da ismene blir knyttet sammen til modernismen og Edvard Munch i høyeste grad til stede, setter dype spor i dette arbeidet.

Men Johannessen er på den andre siden ikke uten humor heller – det burleske ligger aldri langt unna, og noen ganger strekker han seg etter det, sånn som man gjør når det risikerer å bli for ille. Herfra framstår kunstnerskapet som en slags missing link mellom Munch og Arne Ekeland, hvis man skal være overflatisk, men mer enn noe er dette en helt vidunderlig maler, med en helt egen cocktail av uro, ubehag og utsvevelser stilt opp mot forestillinger om harmoni, familielykke og stabilitet – i en tid alt annet enn stabil.

Og det er også en grunn til å se nærmere på ham her og nå – ingen i sitt rette element ville funnet på å beskrive denne tiden som en stille og rolig periode i menneskehetens historie, og verden vil overhodet ikke lenger være den samme etter nyttår. Nå, den er jo aldri det, men dere skjønner hva jeg mener.

Tommy Olsson