Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk opplever en rystelse. Den fundamentale tryggheten, som inntil nylig gjorde at man med USA i ryggen kunne peke nese til Russland og prioritere tilstedeværelsen av fem hundre soldater i Faryab, er erstattet av en potensielt samfunnsomveltende migrasjon. I det klassiske og nylige sikkerhetspolitiske paradigmet var truslene noe eller noen man med selvrespekten i noenlunde behold kunne drepe eller ødelegge. Slik blir det neppe i framtiden.