Gro Steinsland hevder 7. oktober her i avisa at jeg i en kritikk av henne 1. oktober lufter mine fordommer mot religionshistorikerne og blander kortene. Jeg mener min kritikk verken er basert på fordommer eller at jeg blander kortene. Mange bruker vitenskapen til å bekjempe religionen. Det gjør ikke Steinsland, men hun vil likevel kritisere sider ved troen, påvirke måten den tolkes på. Religionshistorien kan gjøre en nyttig innsats ved å bidra til fred og fordragelighet mellom «religiøse grupper som slår hverandre i hjel med gudsord og Sannheten som legitimering». Denne innsatsen kan historikerne gjøre ved å vise «hvordan hellige tekster er blitt til» og «hvordan trosformuleringer er dannet gjennom tidsprosesser». Ved sindighet og fornuft vil vi formodentlig på denne måten kunne se hvordan troen i moderne tid må formuleres. Spørsmålet er likevel om moderne historievitenskap kan brukes på denne måten. Jeg vil påstå at ved å hevde dette er det Steinsland som blander kortene. Den type kunnskap moderne historieforskning produserer, har lenge vært et yndet våpen mot verdier, eller formuleringen av dem, man ikke liker, nettopp ved å vise deres påståtte tidsbundethet. Så vidt jeg kan se, fortsetter Steinsland ufortrødent med denne sporten, som jeg trodde historikere for lengst hadde innsett er ideologisk misbruk. Det kjedelige med kritisk historievitenskap er at den ikke bare tilintetgjør skadelige verdier, men alle verdier overhodet. Denne vitenskapen er bokstavelig talt verdiløs, som den danske teolog Jan Lindhrdt uttrykker det.
