Det har nærmest blitt en selvfølge i debatter om islam og muslimer å ty til ord som ‘reform’ og ‘opplysning’. I en del tilfeller er kanskje ordbruken berettiga. Men bak denne språkbruken finner man en blind tro på den vestlige moderniteten, hvor man nærmest ser bort fra alt som er negativt med den i fortiden og i nåtiden. I en slik romantisk historieforståelse er det ikke rom for det negative: reformatorers forfølgelse av kjettere, de europeiske religionskrigene, pseudovitenskap som rasebiologi og sentrale opplysningsfilosofers glødende engasjement og forsvar for imperialisme, kolonialisme, slavehandel og misantropi.