Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Essay

Innsnevring av kampsonen

Metalitteratur: Det norske essayet har latt samtiden i essayistikken.

morten A. strøksnes

Alt lå an til en fin kveld på Blå, en klubb i Brenneriveien ved Akerselva i Oslo. Lokalet ble opprinnelig brukt til å oppbevare gull og diamanter. Det er mørkt og ganske røft, og fullt av mentale ekko.

På scenen satt Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen med hver sin ferske essaysamling i hånden, pluss moderatoren Silje Bekeng. Både Shafieian og Tenningen tilhører for meg kremen av det sublitterære feltet i Norge. Midt i det som begynner å minne om et medialt ruinlandskap, der kritikere er begynt å anmelde bøker live, holder de standarden oppe, og de har en indre glød som taler sitt eget språk.

Så hvorfor var det da at jeg mot slutten av kvelden, halvveis i sinne og frustrasjon, gikk opp på scenen, til tross for at jeg for lengst har mistet behovet for å krangle i slike kontekster? Men det vellet opp, via en rekke intravenøse drypp i samtalen, og det føltes påtrengende å si noe.

La oss begynne med Montaigne, som Shafieian denne kvelden var snar med å nevne. Nesten alle som skriver essays, i hvert fall i en bestemt tradisjon, forholder seg til Montaigne som selve gudfaren for essaysjangeren.

Fra scenen falt det nå ord om at marxistene og Montaigne har mye til felles.

Jeg lyttet nøye til hva Shafieian sa om at han er veldig opptatt av marxistisk essaystikk. For denne har ifølge ham en hel del til felles med Montaignes. Jeg spisset ører. Selv nymarxistene i Frankfurterskolen og Montaigne ble framstilt, om ikke som brødre i ånden, så i hvert fall deltagere i det samme store sivilisatoriske prosjektet. Jeg kvapp til: Om Frankfurterskolen og Montaigne går sammen hånd i hånd, må det i så fall være langs the Yellow Brick Road?

Max Horkheimer, en av de mest berømte Frankfurter-teoretikerne skrev et essay om akkurat dette. Det har tittelen ‘Montaigne und die Funktion der Skepsis’ (1938) . Essayet er et angrep på den borgerlige skeptisisme i tradisjonen fra Montaigne. Her viser Horkheimer at skeptisismen har en vedvarende apolitisk, for ikke å si reaksjonær innflytelse på det borgerlige individ.

Den velstående adelsmannen Montaigne inntok en tilbaketrukket posisjon. Fra toppen av sitt runde tårn, innfelt i den seks meter høye muren som omslutter hans Château de Montaigne, satt han og skrev i årtier. Med utsikt over den frodige Dordogne-dalen bedrev han systematisk egenanalyse, bare avbrutt av tjenere som listet seg fram med beskjeder og måltider.

Utgangspunktet er en adelsmanns tilbaketrukne skuffelse, og det politiske overskygges av det individuelle, av selvangivelsen, bekjennelsen. Riktignok hadde Montaigne mange implisitte budskap til samtiden. Men Horkheimers observasjon er: Den borgerlige individualist som inntar den samme holdning som Montaigne, og orienterer seg mot det indre og det private, er en grunnleggende systemtro skikkelse.

Montaigne-skeptikeren er et avsondret, privilegert, spørrende individ som politisk sett står så langt unna marxismen og Frankfurterskolen som det omtrent er mulig å komme. De befinner seg på hver sin ende av skalaen hva historieforståelse, antropologi og handlingsimperativ angår. Montaignes skepsis drenerer hans tekster for emansipatorisk potensiale.

Neste intravenøse drypp står Tenningen for. Han og Bekeng snakker om Arne Melbergs inndeling av essayet i fire ulike typer: selvfremstillingen, reiseessayet, det moralske essay og det kritiske essay. Så langt jeg kan skjønne, innebærer dette en innsnevring av mulighetsrommet for et essay, ikke bare hvordan det skal skrives, men også hva det skal inneholde. Definisjonen synes direkte ledet ut fra fire ulike skriveposisjoner hos Montaigne. Det er som om fire varianter av foxtrot skulle være den eneste måten å danse på.

Hva faller utenfor Melbergs fire hovedtyper? Satt på spissen: alt som finnes utenfor en klok og dannet manns bibliotek, der han sitter alene og reflekterer over moralen og døden og dødeligheten, mens han planlegger en reise til Roma for å koble seg på sine samtidige fra antikken. Når han kommer hjem, med lommeboka full av museumsbilletter han skal skrive av på skatten, setter han seg ved sitt skrivebord for å komponere det han kaller et reiseessay. Vi har en viss kjennskap til denne typen tekst i Norge.

Både Shafieian og Tenningen trakk mer enn en gang fram Henning Hagerup og Ole Robert Sunde som sine forbilder. Shafieian uttrykte i tillegg sin beundring for Svein Jarvoll. Alle de beste var samlet i dette samme lokalet rett ved Akerselva, der det også for hundre år siden ble oppbevart gull og diamanter.

Ole Robert Sunde har jeg noen ganger vanskelig for å plassere, bortsett fra når han står rett foran meg, slik han gjør denne kvelden. Få forfattere har etter mitt syn større sprik i og mellom sine tekster enn Ole Robert Sunde. Han kan skrive originale musikalske utlegninger om kunstverk, eller enda bedre, fenomener som ikke vanligvis vies oppmerksomhet av andre.

Men å lese Sunde kan også være som når man har tatt sterk malariamedisin over lang tid. Alle konturer oppløser seg, synet blir svømmende, syntaksen flyter ut, resonnementene mister disiplin og logisk sammenheng. Jeg ser ingen grunn til å være smålig, for i samme øyeblikk som jeg ser at Sunde er forfengelig forfatter, liker også jeg motoren hans, setningene som svinger begjærlig fra det andre til det ene.

Sunde skriver essay i tradisjonen fra Montaigne, og refererer hyppig til sitt franske forbilde, slik han henviser til de fleste andre store klassikere innenfor kunst, litteratur og musikk. Jeg tviler sterkt på at Sunde er et apolitisk menneske. Tvert om finnes det mange grunner til å tro det motsatte. Men kanskje Montaigne-stilen, som jeg sammen med Horkheimer hevder er apolitisk, i det minste hos etterfølgerne, gir klare innholdsmessige føringer eller krav? Kanskje formen påvirker innholdet, fordi essayet i denne tradisjonen er den inngjerdete sone for introspeksjon og refleksjon rundt de store kunstverkene?

Mange norske essayister ynder å kalle essayet et vindu mot verden, mot litteraturen, mot historien, en fri sjanger fra hvor man med den aller beste samvittighet kan bedrive åpne «forsøk» og øvelser i tvisyn. Hvorfor får man så ofte inntrykk av det motsatte?

Innenfor den nåtidige Montaigne-tradisjonen er det mer sannsynlig at noen i dag skriver et essay om perserkrigene enn at de skriver om de pågående krigene i Syria og Afghanistan.

Samtiden er åpenbart for støyete og skitten for mange norske essayister i Montaigne-tradisjonen – og for mange utenfor. Den er ikke unyttig nok, den vil alltid være bundet opp i agendaer, politiske krav og en materialitet man ikke uten videre kan abstrahere eller sitere seg bort fra.

Før vi her til lands fikk en innkjøpsordning for sakprosa, fantes det en mindre innkjøpsordning for essays. Når man hadde skrevet mange nok tekster i aviser og litteraturtidsskrifter, samlet man dem mellom to permer, og utgav dem som essays. Disse tekstene handlet ofte om forfatterskap og bøker – om litteratur. Slik ble det dannet en særnorsk tradisjon for at bøker der det sto essays på omslaget, uforholdsmessig ofte inneholdt metalitterære tekster. Det dannet seg en forståelse av at et essay først og fremst er en sjanger som på høyverdig vis beskjeftiger seg med metalitteratur.

At forfattere skriver om bøker og andre forfattere, er verdifullt og nødvendig. Mange har gjort og gjør dette med stor innsikt. Tenningen og Shafieian er to eksempler på to litterater hvis tekster ofte glitrer språklig og dessuten er fulle av skarpe observasjoner. Vi har mange flere, som Espen Stueland, Kaja Schjerven Mollerin, Anne Helene Guddal, Tor Eystein Øverås og selvsagt Henning Hagerup.

Forventningen til et norsk essay, eller en norsk essaysamling, er at det stort sett handler om litteratur. La meg skynde meg å si at på langt nær alle norske essayister bare skriver metalitteratur. Noen av de sterkeste essayistene er utadvendte og politiske, som Kjartan Fløgstad, Espen Søbye og Dag Solstad. Thure Erik Lund er en annen, og selv om hans politiske prosjekt ikke er umiddelbart, er hans undersøkelser og fabuleringer rundt teknologiens effekt på samtiden og framtiden svimlende ambisiøse og originale. Andre essayister, som Geir Gulliksen, Kari Løvaas eller Olaug Nilssen orienterer seg mot det mer private, som familien eller seksual/kjønnspolitiske rom. Noen har et eget stemmeleie og blikk eller metode som på ulike måter bærer tekstene nesten uansett hva de snakker om eller ser på, som Einar Økland, Øyvind Berg, Jan Kjærstad, Susanne Christensen og Karl Ove Knausgård – for ikke å snakke om Geir Angell Øygarden eller sprenglærde folk som Gisle Selnes og Eivind Tjønneland. Og så har vi det tematisk og politisk sprikende, men sterke Dag og Tid-feltet, der Agnes Ravatn, Jon Hustad, Morten Søberg, Kaj Skagen og Nils Rune Langeland skriver en journalistisk essayistikk som ikke er så vanlig i dette landet. Jeg burde nevnt flere, men det skal jeg ikke.

Jo, forresten, en til bør nevnes. Han stammer fra Vagant-miljøet, og har i sin tekstlige tilnærming til verden åpnet dørene opp på vidt gap mot samtiden. Da snakker jeg om Pål Norheim, som i fjor utgav den lille boka «Oppdateringer». Norheims tekster preges av en stor og direkte kontaktflate med verden, gjennom reiser og aktiv deltagelse i diverse debatter på Facebook – slik tittelen henspiller på. Norheim benytter også skjønnlitteratur og kanoniserte forfattere, men da med klare hensikter, og ikke som en unødvendig omvei til virkeligheten og den menneskelige tilstand, siden informasjon om denne finnes lett tilgjengelig. Norheim går heller til originalen, altså verden selv, til samtidens politikk, konflikter og akutte brytninger.

Enkelte andre gjør det samme som Norheim. Men de kaller sjelden sine tekster for essays. Kanskje de ikke engang vet at deres tekster er essays, fordi de forbinder sjangeren med metalitteratur. For til en viss grad, til tross for alle unntakene, er det ennå slik at det norske essayet handler om metalitterære tema. Uten ondskap i hjertet har de her til lands dannet det som kan minne om et litterært sjangermonopol.

Dette er ikke ment som en anklage, eller som en antydning om at noen burde skrive om noe annet enn de gjør, og på en annen måte. Vi trenger gode tekster om litteratur, og alle jeg nettopp nevnte, skriver gode tekster om litteratur.

Men er essayet som sjanger, slik den praktiseres i Norge, virkelig preget av åpenhet overfor verden og alt som finnes der, det vil si her? Verden er full av forfatterskap, men den er også full av landskap, vitenskap, aksjeselskap, arkivskap, faenskap, brorskap, lederskap, dårskap, fellesskap, ekteskap, lokalkunnskap, regnskap, nesten-medlemsskap, torturredskap, vennskap, ulykkesberedskap, råskap, kåtskap og latskap. Er det noe merkelig at den formen for kunnskap eller erfaring som kommer til uttrykk i litteraturen, nesten har hegemoni? Kan dette ha ført til en stagnasjon i den norske essayistikken? En innsnevring av kampsonen? Hindrer de usynlige kravene eller føringene potensielle essayister i deres utfoldelse, får det essayet til å stå på stedet hvil, tematisk og formmessig?

Folk kunne benyttet sin litterære og vitenskapelige ballast som en «vandringsstav» for å observere verden slik den er i dag, der kunnskapen om historien, filosofien, sosiologien, politikken og litteraturen spiller opp til dans med samtidens orkester. I mange andre land gjør essayet dette, og lever herrens glade dager. Den formmessig ambisiøse og reflekterte essayjournalistikken setter ofte agendaen i mange land, som USA, Storbritannia, Spania, Frankrike og Tyskland. I Norge finnes den knapt.

Det norske essayet har latt samtiden i essayistikken. Sjangeren preges ikke av den fordomsfrie åpenhet den påberoper seg, men lever ofte i en beskyttet boble av interne referanser, som på det verste kan virke som skjulte søknader til amanuensisstillinger ved en høyskole eller et universitet. I Norge kan det merkelig nok synes som om virkelighetssuget er større i skjønnlitteraturen enn i essayistikken.

Om «essayet sliter i sitt eget frihetsbegrep som i en lenke» (Shafieian), så er det kanskje fordi det har en klamp om foten. Det drømmer om en større radius, mer bevegelse og frihet, og ser seg om etter et spett og en slegge. Det er hva jeg tenker jeg når Silje Bekeng spør om noen i salen har spørsmål.

Og med dette fikk jeg sagt alt jeg ikke kom på, eller hadde tid til å si i farten, en tirsdag kveld på februar, da jeg plutselig befant meg på scenen, foran en mikrofon, i en tilstand av lettere opphisselse.

morten A. strøksnes

bokmagasinet@klassekampen.no

Kommentar

Et forsøk

Den norske essyaistikken har i seg et stort spenn. Men vi kan gjøre det enda større.

Karin Haugen

Virkelighetshunger: Jeg kan ikke komme på et ord som bedre oppsummerer 2000-tallets litteratur. Spørsmålet er om det beskriver sakprosaen og romanen bedre enn essayet? Det er i alle fall Morten Strøksnes sitt klare inntrykk: Han bemerker at i norsk litteratur synes skjønnlitteraturen, paradoksalt nok, å være mer sulten på verden enn essayistikken.

I dette nummeret trykker vi en kortversjon av Morten Strøksnes’ lange essay fra den ferske utgaven av Vinduet, som har tema essayistikk. Neste uke kan du også lese Vinduet-redaktør Preben Jordal og Vagant-redaktør Audun Lindholm kommentere essaydebatten.

Strøksnes angriper ikke essays som omhandler litteratur – men han peker på det problematiske i at slike essays er dominerende i Norge i dag. Debatten foregripes i Espen Stuelands essaysamling «Falsk tilståelse», fra 2013. Der etterlyser han et essay som mer forpliktet til virkeligheten. Stueland ønsker seg et essay som holder litterær kvalitet, men som også holder vann: Altfor ofte er litterariserende grep en unnskyldning for å uttale seg omtrentlig, kritiserer han. «Lenge har essayisten fått dyrke sine privilegier uimotsagt», skriver Stueland, i en tekst som gir ekko inn i debatten vi nå står i.

Det siste tiåret har båret med seg en vitalisering av sakprosafeltet. Vi har fått historiske sakprosabøker med høyt litterært ambisjonsnivå og dristige fortellergrep (Bergsveinn Birgisson, Tore Skeie), ambisiøse forfattere med utreisetrang, (Mette Karlsvik, Erika Fatland), for bare å nevne noe. Har essayet endret seg i takt med sakprosaen dette tiåret? At spørsmålet stilles, betyr ikke at det ikke finnes hederlige unntak, at det ikke finnes vitale essayister, eller at essays om litteratur ikke er berikende. Den norske essayistikken spenner fra Karin Sveens personlig investerte klasseessays til Tor Eystein Øverås’geografisk oppmerksomme lesninger av litteratur. Den inkluderer Susanne Christensens viltre kulturkritikk og Agnes Ravatns beske samtidsdiagnoser.

Men redaksjoner, publikasjonskanaler, forlag og forfattere kan forsøke å legge til rette for at også annen essayistikk kommer opp og fram.

Tidsskriftene aksler for mye av essayistikken i dag, og essayet i avisoffentligheten er uproporsjonalt ofte essays om litteratur. Dette henger dels sammen med plass, men også med hvordan vi i avisene rekrutterer – fra litteraturvitenskap, og i mindre grad aktivt fra historie, samfunnsvitenskap, biologi. Vi i avisene må ta ansvar for å hente inn andre stemmer, og for å forsøke å dyrke fram sider ved de allsidige skribentene vi huser: Gitt tid og redaksjonell støtte, skal jeg banne på at det bor en verdensoppsøkende, sjangeroverskridende essayist i brorparten av de skrivende i landet.

Dette er lett å si, og vanskelig å få til: Vi snakker om en tidkrevende, og derfor kostbar sjanger. En risikabel sjanger, hvor du må bevege deg ut i personlige eller tematisk krevende, gjerne researchtunge områder, og tro på at stemmen din bærer – eller våge å snakke når stemmen din brister. Mange essays om litteratur gjør dette allerede. Men vi trenger enda flere essays som gjør dette uten å ha litteraturen som ramme.

Essay betyr forsøk. Snarere enn å havne i skyttergravene for å forsvare den ene eller andre arten, burde vi vel prøve å se hvilke grep vi kan gjøre for å berike biotopen ytterligere?

karin haugen

karin.haugen@klassekampen.no

Anmeldelse

Trinnene til terror

Ikke uten grunn: Akerhaug viser at radikalisering er et sammensatt forløp som er mulig å forutse.

Åshild Eidem

Terrorist: Overvåkingskameraet viser Hassan Dhuhulow under Westgateangrepet. Foto: AFP Photo, Westgate Mall

Lars Akerhaug

En norsk terrorist – Portrett av den nye ekstremismen

Sakprosa

Kagge Forlag 2015, 172 sider

På Gardermoen er en ung mann i ferd med å dra. Han skal aldri vende tilbake, selv om han har returbillett. Det vet mannen selv. Og det vet PST. I et siste forsøk på å stoppe Hassan Dhuhulow fra å verve seg til terrorgruppen al-Shabaab har de sendt to politifolk ut til flyplassen for å overtale ham til å endre planer, men de kan ikke hindre ham med makt. «Vi er bekymret for hva du nå skal ut på», sier de. «Slapp av, jeg skal bare besøke noen», svarer Hassan. Tre år senere deltar han i terrorangrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Minst 67 mennesker blir drept. Hvordan havnet Hassan fra Larvik her?

Flere bøker og filmer om radikalisering er nylig publisert eller på trappene: Åsne Seierstad skriver om to Syria-farende søstre fra Bærum, i filmen «Jihad» portretterer Deeyah Khan Storbritannias første jihadister, Ulrik Imtiaz Rolfsen var i ferd med å filme det norske ekstremistmiljøet da PST beslagla materialet hans i sommer, og siste utgave av tidsskriftet Minerva har ekstremisme som tema.

I den norske debatten om radikalisering fremstilles gjerne fenomenet som en gåte: Hva får et menneske bosatt i et trygt og fredelig land til å søke seg til krig og terrorhandlinger? Denne mystifiseringen kan bidra til å gjøre prosessen mindre forståelig enn den er, om man tar verdensbildet til menneskene den omfatter på alvor. Det er dette alvoret Akerhaug argumenterer for, både i boka og i sitt bidrag til nevnte Minerva-utgave: Det holder ikke med sosiologiske forklaringsmodeller, mener han. Man må også sette seg inn i ideologien terroristene slutter seg til – i Hassans tilfelle en voldelig form for islam.

Boka starter der Hassans liv slutter, med en effektiv beskrivelse av Westgate og angrepet. Deretter begynner den kronologiske fortellingen om Hassan. Vi følger ham fra krigens barndom i Mogadishu til utenforskapets oppvekst i Larvik. Slik Aage Borchgrevink skildrer hvordan Anders Behring Breivik ble avvist gang på gang i «En norsk tragedie», viser Akerhaug hvordan Hassan faller utenfor alle fellesskap: Foreldrene han får familiegjenforening med, er ikke hans egentlige foreldre, men voksne med uklar tilknytning til ham. Norske myndigheter registrerer ham med falsk ID, og det går med Hassan som med flere somaliske barn: Han blir brukt som husets tjener av somaliske voksne som utnytter svikten i den norske utlendingsforvaltningen. På skolen blir han plaget og har ingen venner, og når han siden blir religiøs, synes de andre muslimske ungdommene han oppfører seg merkelig.

Selv da han drar til Oslo for å møte de såkalte søstrene og brødrene han har skrevet med på nettet, vil de ikke sitte sammen med ham. Hassan savner sin egentlige far og mor, og religionen som trøstet dem i hjemlandet. Han ønsker seg en kone, og drømmer om å bli lege – men gjennom fellesskapet han finner på radikale nettsteder, erstattes kona og legeyrket etter hvert av en annen, mer tilgjengelig drøm: drømmen om å bli martyr.

For kjernen i Hassans radikaliseringsprosess, som Akerhaug viser, er hans religiøse omvendelse. Det er ingen kontroversiell påstand: Mennesker som mangler fellesskap, har ofte funnet det i ytterliggående miljøer, som nynazistgrupper og kommunistbevegelser. Mystifiseringen i debatten om norske jihadister fremstår derfor desto mer underlig og fremmedgjørende: Fenomenet radikalisering er ikke nytt. Sammenligningen av ulike radikale bevegelser går Akerhaug mer inn på i Minerva-artikkelen, der et av hans hovedargumenter er at visse ideologier – som kommunismen og den ekstreme islamismen – tilbyr en utopi som de andre mangler. Ekstremismekoden, hevder Akerhaug, ligger i ekstremistenes opplevelse av at vold er tvingende nødvendig for å nå denne utopien. I boka bruker han mye plass på å vise hvordan Hassan fant støtte for sitt stadig mer radikale verdensbilde i både de religiøse tekstene, på nettet og i den lokale moskeen i Larvik.

Han forklarer islamske begreper og starter nesten hvert kapittel med et sitat Hassan selv har skrevet på nettet. Og han viser frem hvordan utviklingen i Somalia og Etiopias USA-støttede invasjon av hjemlandet former Hassan. Men i lys av at Akerhaug ønsker å portrettere den nye ekstremismen – og ikke bare Hassans historie – kunne han med fordel brukt mer plass enn han gjør på å forklare hvorfor jihadistbevegelsen vokste frem internasjonalt, hvordan den ble styrket av krigen mot terror, og hvordan dette ga seg utslag blant andre muslimer i Norge. Boka er relativt kort, og hadde hatt rom for mer. Den sosiologiske forklaringen fremstår heller ikke så sekundær som Akerhaug selv vil ha det til i etterordet: Utenforskapet er den røde tråden – religionen er fingrene som knytter den sammen. Hassans radikalisering er satt sammen av ulike mekanismer, der den ene leder til den neste med forbindelse.

Samtidig kritiserer Akerhaug norske myndigheter: utlendingsforvaltningen som ikke sjekket somalieres identitet og lot barn flytte inn hos fremmede foresatte, lærere og kommunale tjenester som ikke tok affære, PST som fanget opp Hassan altfor sent, og et lovverk som hindret dem å gripe ordentlig inn da de endelig oppdaget ham.

Akerhaug skriver enkelt og uanstrengt, og det er lett å henge med på Hassans historie. En del av de personlige beretningene fra dem som så vidt overlevde Westgate – som han skildrer i starten – blir hengende uten feste, fordi han ikke følger dem opp, selv om han selv har vært i Nairobi og snakket med dem. Og selv om han kunne brukt langt flere førstehåndskilder – ifølge forordet er mye hentet fra nyhetsmedier og dokumentarer – gjør den vekselvirkende forklaringen at Akerhaug tross alt langt på vei lykkes med det han har satt seg som mål: å skrive frem fortellingen om mange gjennom én.

Åshild Eidem

bokmagasinet@klassekampen.no