Her er et ord jeg er skeptisk til: «livsbejaende». Det er noe naivt og virkelighetsfjernt over det, et ord som får meg til å tenke på visse fenomener jeg oppfatter som anstrengte, og som jeg instinktivt kjenner irritasjon over, som gla’kristendom, gruppetrim på offentlig sted og Aune Sand. Likevel får jeg lyst til å bruke det om Karl Ove Knausgårds forfatterskap, som jeg har stor respekt for. Det er en litteratur betent og opphovnet av skam og fornedrelse, tarvelighet, mørke, død og dritt, men det er også bøker som banker av begjær, som krafser av liv, som lengter etter lys og forløsning.