Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det lovede landet: Hvorfor hevdet Freud, i en situasjon med stigende antisemittisme, at Moses ikke var jøde?

Freuds skjulte selvbiografi

KommentarIrene Engelstad19. september 2015

UT AV EGYPT: Maleri av delinga av Rødehavet, av Lidia Kozenitzky. Illustrasjon: WikiCommons

2. mai 1935 skriver Sigmund Freud til den tysk-jødiske forfatteren Arnold Zweig: «Min fantasi er stadig opptatt av ‘Moses’. Jeg går og drømmer om at hvis De kommer til Wien, vil jeg selv lese den høyt for Dem, selv om jeg har vanskelig for å snakke.» Freud var dypt fascinert, ja nærmest besatt av Moses-skikkelsen. En god grunn til å interessere seg for hans siste og merkelige verk, «Mannen Moses og den monoteistiske religionen», er nettopp denne besettelsen. Hvorfor må jøden Freud, i høy alder og med en faretruende antisemittisme i Østerrike, skrive et verk der han hevder at Moses ikke var jøde, men egypter, og slik frata jødene et så grunnleggende trekk ved deres identitet?

Avskjed: Forfall, hugnad og maktesløyse frå Tysklands moralvaktar.

Ei form for forsoning

AnmeldelseRuna Kvalsund19. september 2015

Handverkar: Grass har sjølv illustrert boka, og det forgjengelege er særleg tydeleg i teikningane. Illustrasjon: Vonne Endlichkeit, Günter Grass

Forfattarbautaen Günter Grass har i fleire tiår som sjølvutnemnd moralvaktar vekt irritasjon i delar av den tyske offentlegheita – konstant formanande og alltid provoserande tydeleg, seinast i diktet «Was gesagt werden muss» («Det som må seiast»), trykt simultant i april 2012 i Süddeutsche Zeitung, italienske La Republica og spanske El País, der han etter kritikarane å døme, mest går ut av sitt gode skinn:

Debut: Schrattenholz hever blikket fra de oksygentrygge sfærer vi ferdes i, men lander ikke helt på beina.

Reise i tid og rom

AnmeldelseSindre Andersen19. september 2015

I sin debutbok tar Maria Dorothea Schrattenholz oss med til steder ingen av oss har sett: verdensrommet, en jord nesten uten mennesker, og en rød planet full av etterkommerne av jordboere. Men også til vår egen planet, slik vi kanskje kjenner den, i våre svarteste drømmer og prognoser: en verden mot stupet. Diktfortellingen «Atlaspunkt» innledes med menneskehetens inntog i verden, illustrert gjennom et «du» som reiser seg og tar rede på ting; både sin egen jordbundethet og sin egen lengsel mot det som finnes bortenfor jorden. Deretter hoppes det til et slags hverdagslandskap hvor det kvinnelige jeget er «gjest» hos en mann i et hus, på en brutal og sterilisert jordklode, hvor barn ikke lenger fødes. På Mars, utallige år senere, foregår derimot forplantningen mekanisk, maten er syntetisk, «vi ser bare det vi ser», men det finnes rom for mytologi og en lengsel mot forfedrenes urjord.