I sin debutbok tar Maria Dorothea Schrattenholz oss med til steder ingen av oss har sett: verdensrommet, en jord nesten uten mennesker, og en rød planet full av etterkommerne av jordboere. Men også til vår egen planet, slik vi kanskje kjenner den, i våre svarteste drømmer og prognoser: en verden mot stupet. Diktfortellingen «Atlaspunkt» innledes med menneskehetens inntog i verden, illustrert gjennom et «du» som reiser seg og tar rede på ting; både sin egen jordbundethet og sin egen lengsel mot det som finnes bortenfor jorden. Deretter hoppes det til et slags hverdagslandskap hvor det kvinnelige jeget er «gjest» hos en mann i et hus, på en brutal og sterilisert jordklode, hvor barn ikke lenger fødes. På Mars, utallige år senere, foregår derimot forplantningen mekanisk, maten er syntetisk, «vi ser bare det vi ser», men det finnes rom for mytologi og en lengsel mot forfedrenes urjord.