Helge Reistad åpner døra til tomannsboligen på beste Kjelsås i Oslo. Det hersker en slags desperat ro i villastrøket på en bakende varm høstdag, før alle andre kommer tilbake fra jobb. Reistad er pent og formelt antrukket med skjorte og bukse, men barbeint i de praktiske sandalene. Han har et guttaktig smil. Det er noe forventningsfullt over han. Den altfor tynne venstrearmen henger litt foran kroppen. Det eneste synlige tegnet på at han hadde polio som barn.