Her på vårparten satt jeg med et knippe mennesker i en lastebil utenfor Kunstnernes Hus for å se Knut Åsdam sin film «Egress» (2014), og selvfølgelig skjedde det noe merkelig, akkurat i det filmen gikk inn i de siste ti minuttene hørte jeg noe stable seg opp i den bekmørke transittsalen. Det ble snøftet og moltongardinet ble løftet til side, etter litt famling i blinde, stoppet omsider projektoren, og så plutselig lå det en museumsansatt langflat med rumpa opp over knærne mine. Slik hverdagskomikk finnes samtidig inni Åsdams filmer, om enn med en mer stilisert og mørkere tone.