TØRKE: Per Harald Kongelf, sjef for Aker Solutions i Norge, forklarar nedbemanninga med oppdragstørke. Foto: Berit Roald, NTB scanpix
– Det er ingeniørkompetansen som blir råka, seier Åsmund Knutsen, konserntillitsvald i Aker Solutions.
Knutsen representerer organiserte i Nito, Tekna, Lederne og Negotia. Han var sjølv til stades på allmøtet på Fornebu då meldinga om den omfattande nedbemanninga blei annonsert i går.
Han trur mange var førebudd på dårlege nyheiter og at dei skjønte kvar det bar då det blei kalla inn til allmøte.
– Men eg trur nok mange blei overraska over volumet, seier han.
Kuttplanane vil råka tilsette i faste stillingar på Fornebu i Bærum, Stokke i Vestfold, Moss i Østfold og Tranby i Buskerud. Kutta vil koma både som oppseiingar og nedbemanning gjennom og omplasseringar av tilsette til andre delar av selskapet.
– Det sit flest på Fornebu og Tranby, så her vil flest bli råka, seier Knutsen.
Fleire kutt
Per Harald Kongelf, sjef for Aker Solutions i Norge, forklarte i går nedbemanninga med oppdragstørke.
– Oljeselskapa reduserer sine investeringar og utset enkeltprosjekt, og det har ført til ein markant nedgang i aktiviteten i den norske oljeservice-marknaden det siste året, seier han.
Kuttet som blei kjent i går er ikkje det fyrste i selskapet. Tidlegare i år kunngjorde Aker Solutions at subsea-basen i Ågotnes i Hordaland skal slankast med inntil 200 stillingar. I tillegg forsvinn omtrent 300 stillingar i forretningsområdet vedlikehald, modifikasjonar og operasjonar (MMO) i Norge. Også i utlandet skal selskapet kutta.
Ein av tre er uroa
For mange av dei som no må gå frå Aker Solutions kan det bli vanskeleg å få ny jobb i bransjen, trur Knutsen, men seier at selskapet vil gjera kva dei kan for å hjelpa dei.
– Innanfor olje og gass kan det bli vanskeleg. Men det er høgt kompetente menneske som blir overtalige. Det er ein vanskeleg situasjon for dei som no blir råka, seier han.
Han seier at på kort sikt set det mørkt ut.
Andreas Engeberg sit i styret i fagforbundet Tekna, som organiserer sivilingeniørar, seier at det er mange som no er uroa for jobben sin.
– På leverandørsida er ein av tre uroa for jobben sin, viste ei undersøking me gjorde, seier Engeberg.
– Det er nok ikkje siste nedbemanninga, seier han.
Ny bok fra Ap-topp tar oppgjør med markedstenkning og New Public Management:
Pål Hellesnes (tekst) og Margit Bratlie Selsjord (foto)
Ønsker debatt: Jan-Erik Støstad håper den nye boka vil føre til debatt om hvordan velferdstjenestene skal organiseres i framtida. Selv foreslår han en modell han har døpt «Samskapsmodellen».
– Både ansatte, velgere og brukere har behov for noe klarere å tro på når det gjelder framtidas velferd. Vi har i dag en hybrid av markedsløsninger, New Public Management (NPM) og tradisjonell velferd. Vi må forbedre det vi har, basert på et felles verdigrunnlag, så de som tror på velferdsstaten kan få fornyet samfunnstro, sier Jan-Erik Støstad til Klassekampen.
I dag lanserer han sitt forsøk på å streke opp veikartet for en ny velferdsmodell. Boka har den ambisiøse tittelen «En fjerde vei for velferden – På sporet av framtidas helse, omsorg og skole».
– Det er en stor oppgave, ja, sier Støstad med et smil.
Dårlige alternativer
I boka peker Støstad på at de siste tiårene har vært preget av at høyresida, både i Norge og internasjonalt, har vært på offensiven med sine initiativer til markedsløsninger på sentrale velferdsområder som skole, helse og eldreomsorg.
Samtidig har mange sosialdemokrater grepet til markedslignende reformer av offentlige tjenester – såkalt New Public Management – som alternativ til konkurranseutsetting og privatisering. I boka oppsummerer han at «verken markedsveien eller NPM-veien har levert en klart bedre og billigere velferd slik som noen håpet».
Samtidig mener han den tradisjonelle offentlige driften også har svakheter.
– Vi er ikke gode nok til å spre de gode løsningene. Og forskjellene er for store, sier han.
Derfor lanserer han nå sin modell, som han har døpt «Samskapsmodellen».
Veikart i fem punkter
Støstad streker opp fem prinsipper som skal fungere som et veikart for den nye modellen:
Større tillit til fag og fagfolk, med sterkere medvirkning for ansatte i tjenestene.
Full åpenhet om kvalitet, vel å merke ikke bare basert på snevre indikatorer.
Større medspill med brukerne av tjenestene. Brukervalg bør utvides, forutsatt at det ikke fører til økte forskjeller.
God service til brukerne, inklusive omfattende informasjon, som styrende prinsipp.
Brukerkultur, ikke lønnsomhetstenkning. Tjenestene skal være ikke-kommersielle og sette behovene i sentrum.
Ikke mot markeder
Støstad ser for seg at «samskapsmodellen» skal gjelde for sentrale velferdsområder, som skole, eldreomsorg, helse, og kanskje barnehager.
– Det ligger til bunn for hele tenkningen at vi må skille mellom disse tjenestene og vanlige markeder. Jeg mener markeder er utmerkede for private produkter.
– Så hva er forskjellen?
– Spissformulert er dette komplekse basistjenester for sårbare brukere. De er veldig sammensatte og veldig grunnleggende. Når vi kommer i situasjonen at vi trenger velferdstjenester, er vi ikke krevende kunder, slik markedsmodellen forutsetter for å få gode resultater. Dette er helt motsatt av regjeringens holdning, som i utgangspunktet sier at velferdstjenester er lik med andre tjenester.
– Hva er problemet med den tankegangen?
– Problemene er mange. Økte forskjeller, mer ustabile tilbud, gjerne mer byråkrati, privat markedsmakt i et lite land som Norge. Det kan bli fokus på enkeltindikatorer, som karakterer i skolen. Markeder er gjerne effektive, men det dreier seg om bedriftsøkonomisk effektivitet. Siden dette er tjenester med mange politiske mål knyttet til seg, er det samfunnsmessig effektivitet vi er opptatt av.
Nyorientering
Støstads bok føyer seg inn i en trend av nyorientering blant ledende sosialdemokrater, bort fra NPM og markedstenkning. Trond Giske tok blant annet nylig til orde for å gi lærerne som fagpersoner mer sentral plass i skolen, i stedet for testregimet som har dominert de siste årene. Støstad ser slektskap med Giskes tenkning i sin bok.
– Jeg er ikke alene om å mene at NPM ikke har holdt hva det har lovet for dem som var for dette for 10–15 år siden. Jeg tror ikke man har tatt inn over seg hvor viktig motivasjonen til de ansatte er, sier han.
– Du vil vel trenge mange medspillere for å realisere en slik ny modell?
– Innenfor det partipolitiske spekteret tenker jeg alt fra Rødt inn til sentrum. Det vil også være enkeltpersoner i Høyre og Frp som ikke vil ha en gjennomkommersialisert skole eller sykehus. Min kritikk av private handler om kommersielle, ikke ideelle, så KrF burde absolutt være med i folden. Dette må diskuteres med partene i arbeidslivet – LO, Sykepleierforbundet, Utdanningsforbundet, Legeforeningen, men også arbeidsgiverne og forskere, sier Støstad.
Av Pål Hellesnes (tekst) og Margit Bratlie Selsjord (foto)
•Oslo, tirsdag morgen. Et hundretalls ulastelig antrukne mennesker har møtt opp for å diskutere «Samfunnets støtter» i anledning en ny oppsetning av Ibsens klassiker på Riksteatret. Panelet består av eiendomskonge Christian Ringnes, filosof Henrik Syse og reder Elisabeth Grieg. Arrangør er Civita. I løpet av møtet blir det sagt mange fine ord om samfunnsansvar og rike menneskers plikt til å utøve det.
•Disse fine ordene er dessverre like tomme som lokalene til Grand Café på andre siden av gata. Mens høyresida diskuterer samfunnsansvar står stamkafeen til Henrik Ibsen nå tom. Den 141 år gamle kafeen, en av de fremste kulturinstitusjonene i hovedstaden, måtte mandag stenge. Den var ikke lønnsom lenger. Og i den moderne kapitalismen finnes ingen rom for konservatisme, ingen rom for kulturinstitusjoner som Grand. Her kommer i stedet klesbutikk. Stamkafeen til Ibsen, Munch og Kristiania-Bohemen skal bli filial for Hennes & Mauritz eller dets like. Her, hvor en gang store kunstnere arbeidet, skal det ryddes rom for barnearbeid fra Bangladesh.
•Det er en underlig klode vi havner på når venstresida jobber for å redde borgerskapets kultur fra økonomisk ruin. Men så enøyd er den altså blitt, kapitalismen, at den knapt klarer å sørge for sine egne. Fotballklubben Lyn måtte rykke ned seks divisjoner på grunn av pengemangel, mens ærverdige Grand må stenge dørene fordi tallene er røde. Det er i slike sammenhenger man kan etterlyse samfunnsansvar fra kapitalister som Christian Ringnes. Som eier av Grand Hotel er det hans ansvar å gjenåpne den stolte kafeen der en kelner en gang takket nei til å bytte femti biffer mot Munchs maleri «Syk pike». Dette er et stykke norgeshistorie, og dersom samfunnsansvar skal gi noen mening, må Grand bestå. Tar ikke Ringnes jobben må de som alltid tar ansvar steppe inn. Da må staten og kommunen stille opp, som alltid når rike mennesker ikke klarer å gjøre jobben sin selv.
