Det er lite ved poeten Knut Ødegård som fører tanken til den 68-ergenerasjonen han er en del av.

På en innebygd glassveranda på en gård utenfor Molde sitter iblant poeten Knut Ødegård og følger med på kroppens forfall. Her satt en gang hans fornemme mormor iført silkekjole med en skjødehund i fanget og lærte ham å si «nu» og «efter» og «sprog». I år ble Ødegård tatt opp i riksmålbevegelsens Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, så en kan si han følger i mormorens spor. Ødegård har levd et liv i språkets, litteraturens og det frie ords tjeneste, og han har gjort det iført vakre dresser, tversoversløyfer og hatter med silkebånd. Visittkortet er preget med familiens våpenskjold, i knapphullet har han emblemet til sin pavelige orden. Han går med bunadssko.