Dansingen begrenser seg til håndbevegelsene mine når jeg med tomt blikk skjærer opp meg selv med en knust vodkaflaske.
Plutselig har den gamle misforståelsen om at jeg bare skulle skrive om meg selv, mitt elleville kjærlighetsliv og mine gamle punksingler, blitt aktuell igjen.
Skyene begynte å komme allerede mot slutten av juni. Det allerede klaustrofobiske og klamme ved denne gjerningen her (slår menende noen tast på tastaturet og smiler som Jack Nicholson i «The Shining», liksom for å gni det inn), gikk – som alltid når det blir for varmt – i fullstendig overdrive. Da kom det et krav fra Skattekontoret om at jeg måtte betale skatt jeg allerede har betalt. To dager senere kom en skikkelig nobrainer i retur fra Nav – man skal ikke betale vanvittige summer for et barn man er med halvparten av tiden, altså, man skal ikke det – med krav om skatteoppgjør og lønnsslipper tilbake til 2012 samt en del mindre spesifiserte vedlegg.
