Historisk og ideologisk er det EU, EØS, TTIP og Tisa – og det tilsvarende målstyringsvanviddet – som definerer Ap-leder Jonas Gahr Støre som politiker. Men Støre har hele veien bidratt til å tilsløre for det norske folkestyret hva dette handler om. EØS innebærer i dag en større grad av suverenitetsavståelse enn det folket sa nei til i 1994. Med henvisning til EØS-avtalens «dynamiske» karakter, forlangte Nei til EU at EØS-avtalen skulle hjemles i en annen paragraf i Grunnloven som krever et større flertall. Hvis Støre og regjeringen Brundtland hadde snakket sant den gangen, ville ikke Stortinget ha underkastet Norge en overstatlig dynamisk rettsutvikling hvor vi hverken har rett til å ta initiativ eller å delta i beslutningene. Så hvorfor skal vi tro på Støre i dag?