Indignasjon under beltestedet
Alt har gått etter boka i debatten som har herjet rundt Bjarne Melgaard denne våren. Som alltid er det direkte forstyrrende:

Det føles meningsløst å skulle forsvare Bjarne Melgaard. Dels fordi han ikke har gjort noe galt og ergo ikke trenger noe forsvar. Og dels fordi jeg med jevne mellomrom har skrevet om arbeidet hans med en voksende følelse av ikke å nå helt fram til de som uansett vil bruke og misbruke ham som transportmiddel for personlige agendaer og kollektive traumer av ymse slag i offentligheten. Det er ikke blitt mindre av dette i løpet av den tapte tid. Så jeg har ligget lavt i denne runden, fordi det etter hvert er blitt forutsigbart både hva som kommer til å skje – og hva jeg vil si om det.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn