Det føles meningsløst å skulle forsvare Bjarne Melgaard. Dels fordi han ikke har gjort noe galt og ergo ikke trenger noe forsvar. Og dels fordi jeg med jevne mellomrom har skrevet om arbeidet hans med en voksende følelse av ikke å nå helt fram til de som uansett vil bruke og misbruke ham som transportmiddel for personlige agendaer og kollektive traumer av ymse slag i offentligheten. Det er ikke blitt mindre av dette i løpet av den tapte tid. Så jeg har ligget lavt i denne runden, fordi det etter hvert er blitt forutsigbart både hva som kommer til å skje – og hva jeg vil si om det.