Drømmen er over, lenge leve drømmen

Eirik Blegeberg

Tobias Jesso Jr.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Intervju

Pianistens klagan

Canuck: L.A. ga ingen gjenklang, så snublet han over søsterens piano.

Marte Solbakken

Langemann: Jesso er to meter høy, godt synlig i rommet og fanget visstnok blikket til Taylor Swift på Grammy-festen i februar, sier sladrespaltene. Foto: Sandy Kim

– Det virker som folk tror at jeg nærmest føder når jeg skriver en sang, at jeg har en masse smerte som jeg bare må vrenge ut av meg, sier Tobias Jesso Jr.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Elektronische musik

I den elektroniske ovnen

Egil Baumann

Overskridende visjonær: Stockhausen under prøvespilling i Håkonshallen (Festspillene i Bergen 1967). På programmet: Telemusikk, Klaverstykket IX og Mikrophonie I. Foto: Flickr/Trondheim byarkiv

Av og til tenker jeg at hvis ikke Karlheinz Stockhausen (1928-2007) hadde eksistert, måtte noen ha funnet ham opp for å få fart på den nye musikken etter krigen. Han dominerte jo hele etterkrigsmodernismen. Antakelig er det bare én komponist som kan gjøre ham striden verdig som en highbrow tonemanipulator og offentlig musikkpersonlighet i etterkrigstidas Europa. Og det er Pierre Boulez. Men Boulez manglet det Stockhausen hadde til gangs: en slags romantisk, bohemaktig holdning.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn