Av og til tenker jeg at hvis ikke Karlheinz Stockhausen (1928-2007) hadde eksistert, måtte noen ha funnet ham opp for å få fart på den nye musikken etter krigen. Han dominerte jo hele etterkrigsmodernismen. Antakelig er det bare én komponist som kan gjøre ham striden verdig som en highbrow tonemanipulator og offentlig musikkpersonlighet i etterkrigstidas Europa. Og det er Pierre Boulez. Men Boulez manglet det Stockhausen hadde til gangs: en slags romantisk, bohemaktig holdning.