I vestlige medier og politiske miljøer føres det heftige diskusjoner om når det er riktig å invadere og bombe andre land. Hva er forutsetningen for at FN-vedtaket om «Responsibility to protect» (ansvar for å beskytte), skal iverksettes? I vedtaket om «Responsibility to protect» fra 2005, R2P på stammespråket, heter det at den enkelte stat har forpliktelse til å beskytte sine borgere mot folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Hvis den enkelte stat ikke kan leve opp til forpliktelsen til å beskytte borgerne, har det internasjonale samfunn en plikt til å hjelpe staten med dette. Hvis den enkelte stat ikke gjør det, har det internasjonale samfunn en plikt til å handle. Problemet er likevel at inngripen i andre land ikke skjer ut fra en objektiv eller nøytral vurdering. Noen har makt og ressurser til å definere hva og hvor i verden det er grunn til å gripe inn, mens andre forhold, som er like – og mer – opprørende, forblir i blindsonen. Prinsippet om å gripe inn utøves som en direkte forlengelse av storpolitikken og maktrivaliseringen mellom stormaktsblokkene. I virkeligheten er det heller ingen nøytral instans som er i stand til å knesette disse prinsippene, ettersom større militært engasjement utenfor egen bakgård, i dag bare utføres av USA, eller med USAs samtykke. Russland er aktive militært i sitt nærområde (Ukraina, Georgia), men det er helt utenkelig med en russiskledet (kinesisk!) militær operasjon på et annet kontinent, slik USA jevnlig gjør, for eksempel i Afghanistan, Irak og Libya.