Faren min kjempet med Titos partisaner mot den tyske fascisthæren under den andre verdenskrig. Senere ble han medlem i det jugoslaviske kommunistpartiet og offiser i hæren, før han pensjonerte seg i 1966. Han døde i november 1989, rett før hans verden og de ideene han kjempet for falt fra hverandre, noe som muligens hadde vært slutten for ham uansett. Han var kanskje ikke en viktig person i den kommunistiske nomenklatura, men i mine øyne var faren min skyldig i opportunisme, et stilltiende samarbeid med et undertrykkende regime, og framfor alt taushet.