Det norske husmannsvesenet var i kraftig vekst i første halvdel av 1800-tallet. Befolkningsøkningen var stor som følge av bedre kosthold og helse. Og behovet for arbeidskraft på storgårdene var økende. På Vestlandet trengte man mindre arbeidshjelp i jordbruket, så der hadde husmennene bedre vilkår. Skogbrukets økende betydning gjorde det også mulig for flere å arbeide utenom det egentlige jordbruket. I denne perioden skjedde det en utpreget differensiering på bygdene, med en relativt sett stadig mer velstående bondestand og et voksende underproletariat av husmenn, daglønnere, innerster og tjenere. Antallet husmenn med jord økte med hele 65 prosent fra 1801 til 1855, til et samlet antall på 65.000. Med daglønnere og tjenestefolk var det snakk om rundt 170.000 mennesker som sprang ut av jordbrukssamfunnet. Seinere skulle de få seg jobber i den framvoksende industrien, og som tjenestefolk i byene. Svært mange valgte også å emigrere til Amerika. Men fram til midten av 1800-tallet utgjorde de et mer og mer utarmet og undertrykt proletariat på landsbygda. I 1850 sto husmannsvesenet på sitt høyeste, samtidig som de økonomiske og sosiale kårene var slettere enn noensinne.