Det er ikke mulig å tenke på norsk samtidsmusikk uten Geir Johnson; ikke bare fordi han var president i Ny Musikk eller i et desennium (så lenge at jeg trodde at han var like uoppsigelig som Fredrik Hauge) direktør for Ultimafestivalen, og at han, selvfølgelig, holdt jeg på å si, også er komponist, foreleser, og nå også forfatter – alt dette og mer til fordi han alltid har vært, eller, for meg alltid har vært i nærheten av den umulige og vanskelige musikken; alltid med et entusiastisk publikum, og det er der det ligger; at han alltid har vært så inntil det ustoppelige entusiastisk for ny musikk eller det som vi kaller for samtidsmusikk, og der i gården er de ikke vant til å være bortskjemt med store oppsetninger, mye oppmerksomhet og allmenn jubel.