Dagens Næringslivs Kjetil Bragli Alstadheim har skrevet en interessant bok, «Republikken Norge» (Aschehoug), om det norske kongehuset stilling. I boka går Alstadheim gjennom noen korsveier i kongehusets nyere historie, fra 1905, via kongens nei i 1940 til striden om kongens tilknytning til den evangelisk-lutherske religion. Boka viser hvor aktivt det politiske flertallet – først grunnlovsfedrene på Eidsvoll, så Venstre ved Johan Sverdrup og seinere Gunnar Knudsen, siden Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen – arbeidet for å klargjøre forholdet mellom kongehuset og Stortinget. Deres ambisjon var å tydeliggjøre at det var Stortinget, og ikke kongen, som hadde den avgjørende makten. Allerede i 1814 ble det slått fast at Stortinget var overordnet kongen. Han hadde ikke absolutt veto. Stortingsflertallet sørget i 1884 for at kongens råd, regjeringen, måtte ha Stortingets tillit, og Venstre drev i 1913 gjennom at kongen ikke lenger skulle ha vetorett ved grunnlovsendringer. Kong Haakon protesterte heftig mot dette, men til ingen nytte. Venstre fikk derimot ikke flertall for å avskaffe ordensvesenet.