Langeleikspilleren Berit på Pynte (1812–1899) fra Vestre Slidre i Valdres omtalte seg som «beste harpespillerske i Norge, verdensberømt». Hun hadde en genuin og sjangeroverskridende forestillingsform som lar seg rekonstruere og analysere på tross av at de norske folketonesamlerne kun interesserte seg for «den rene musikken» og hadde liten sans for utøverens øvrige kunster.